Historien til Norsk Skogkatt (The Story of the Norwegian Forest Cat)

(This story is told in English first down below)

Den Norske Skogkattens historie (fortalt av Frøydis Husøy)

Opprinnelig kilde som utgangspunk: Tanja Ehrhardt, Norwegische Waldkatzen.

Tilføyelser fra andre historier, bøker om Norsk Skogkatt, og egne konklusjoner.

For mange av Norges befolkning kan det komme som en nyhet at vi har en helt egen katterase i landet, og at denne er unik genetisk i forhold til katter i verden.

De aller fleste tenker «skogskatt» når de ser en langhåret katt, og nesten alle som har vokst opp på landet har hatt en slik i familien, eller i nær vennekrets.

Men katten vår, Den Norske Skogkatten, er så mye mer enn bare en langhåra skogkatt. Og for sånne som meg- som er litt over gjennomsnittet entusiastisk ovenfor denne katterasen (og katter generelt) så er det litt viktig å spre informasjon om den.

Så her kommer historien- les den gjerne for dine barn. Den er en del av Norges historien.

Trollkatten

Historiene om den Norske Skogkatten går tilbake til tiden før mennesket hadde en vitenskapelig forklaring på alt, til den tiden da verden var styrt av Guder, Vetter og Troll. Selv om dette var mektige Guder så hadde de foruten overnaturlige krefter også menneskelige trekk og følelser som kjærlighet, hat, misunnelse, sjalusi og av og til svakheter. Sagaene forteller blant annet om Guden Thor, som var viden beundret for sin store styrke, men som en gang ved sitt besøk i Jotunheimen møtte på en langhåra bustete katt som var så stor at han ikke klarte løfte den fra bakken! Uansett hvordan han løftet hadde katten alltid beina i gulvet. Dette forundret Thor, og han ble imponert og glad i denne svære trollkatten. Vi som kjenner katterasen vet at den har en helt særegen evne til å bli tung og lang i beina om den skal løftes ned fra favorittstolen eller et godt fang.

Så store katter skulle egentlig ikke være noe nytt for Thor- siden hans mor Frøya, Odins kone, pleide å bruke to slike katter til å dra vogna si når hun skulle på tur. Med sine enorme krefter og lange bustete haler dro de henne rundt i Valhall. Det må ha vært et imponerende skue der de sprang forbi.

I århundrer ble historier som disse store trollske kattene fortalt på folkemunne, før noen kom på å skrive dem ned. Historiene var blitt brukt til å underholde folk på lange kvelder i mørketiden, rundt leirbål og gruer, og hjalp til med å holde Gudene og deres «eventyr-katter» levende i folkets minner. Det ble pratet om svære katter med lange haler som vandret i skogene, som forsvant like fort som de kom til syne, og som drepte både smått og stort vilt, men som alltid hjalp mennesker om de ba om det.

De første som egentlig tok på seg jobben med å skrive ned historiene og «eventyrene», systematisere og oversette dette fantastiske materialet til nyere språk var folkehistorikeren Peter Christian Asbjørnsen og poeten Jørgen Moe. I 1835 publiserte de to karene en samling med «Norske sagn og folkeeventyr» som gjorde dem etter hvert verdenskjent som «brødrene Grimm»

Som en uskreven regel så skal alltid sagaer og eventyr inneholde et snev av sannhet. Fortellingene om en svær trollkatt med lang bustete hale er nok noe pittoresk og livlig fremstilt, dog ved undersøkelser om opprinnelsen til Norsk Skogkatt så innser man at det nok er et snev av sannhet også her.

Foruten Asbjørnsen og Moe, er det en annen forfatter som har hjulpet til med å bevare kattens heltestatus I Norge. Han var født i Skottland, men vokste opp på sørlandet og het Gabriel Scott, han var en stor kattevenn og veldig glad i katten sin Nini. I 1912 publiserte han historien om "Sølvfaks som reiste ut i verden". En flott historie om en stor, sterk og langhåra katts oppvekst på landet i Norge. Denne boken ble populær i flere land, og da særlig i Tyskland. Den ble oversatt til mange språk, og har vært gjort om til teaterforestilling og fremført så seint som i 1993.

Opprinnelsen

Undersøkelser og sammenligninger med andre Europeiske villkatter viser at Norsk Skogkatt IKKE er i nært slektskap med disse, da særlig pels type og struktur er annerledes og unik.

Det er konkludert med at rundt år 500, etter at kong Attila av Hun døde og kongeriket ble oppløst, så vandret noen folkegrupper fra sentral og øst- Europa over til Skandinavia. I fotfølget til disse var noen pelskledde musefangere som da var uunnværlige i kampen mot gnagere.

Dette var ikke tamme domestikerte katter, de var ikke avhengige av mennesket på den tiden, men de fant mat der mennesket var og mennesker ville gjerne ha dem der for å fange rotter og mus. Og det er nok godt tenkelig at flere av disse hjelpere med fire bein takket av fra tjenesten, hoppet ut av køa på veien og fant seg nye jaktmarker i skoger og fjell. Og i disse nye områdene var det kun de som klarte å tilpasse seg det råe, variable og tøffe Skandinaviske klimaet som overlevde.

Utviklingen

De måtte ha en pels som kunne beskytte dem mot snø og is, vind, regn og sol. Og den måtte også være kamuflerende mot jegere og rovdyr. Katten måtte kunne jakte like godt på skogbunn som på stein og ur, vinter som vår, og være sterk og smart nok til å forsvare seg mot både rev og ulv. Århundrer med naturlig utvikling og tilpasningsevne gjorde disse kattene I stand til å løse alle disse utfordringene.

Den Norske Skogkattens pels har en tykk luftig underpels som holder den varm om vinteren og kjølig om sommeren, og den striere overpelsen som er tykkere, silkemyk og lunser når katten beveger seg, inneholder lanolin og fungerer som en regnkåpe. Pelsen blir tynnere og kortere om sommeren, og lengre og tykkere om vinteren.

Denne fantastiske pelsen kan se noe ustelt ut, men den er klumpe-resistent og blir ikke til store kaker med pels som hos andre raser. Kun på våren når vinterpelsen skal felles kan det oppstå noen få klumper I armhulen og mellom bakbeina. Vi kan hjelpe dem da med en kam og saks, men de ordner som regel opp selv med sine egne framtenner. De kammer og biter dem ut selv, så lenge de klarer. Og det kan du fremdeles se selv den mest stelte utstillings katt gjøre i dag.

Pels fargen var varierende fra region til region, den var nok den gang da tilpasset området de levde i. I skogene i Midt-Norge ville du nok finne mer brun tabby katter og røde mønstrede katter, mens man langs kysten og ved fjellet ville finne mer ensfargede sorte og kanskje gråe og blåe katter. (grått er sort +sølv på fagspråket) Ved fjellføttene og på plasser hvor snø ligger hele året ville man finne hvite katter. Det er også interessant at helt oppe I Nord er pelsen til Norsk Skogkatt en litt kortere variant av lengde og enda tykkere vinterpels. Så også innen rasen finner man varianter.

Kattens poter har også spesialisert seg og utviklet “snøsko”, en håret strømpe under og rundt poteputene, som også blir lengre om vinteren og slites mer om sommeren. Denne virker som en truge, sammen med kattens store poter, bade på snø og sølete underlag. Det sies også at klørne til Norsk Skogkatt er sterkere enn den til vanlige europeiske Katter. Den måtte jo tross alt kunne bevege seg hurtig og trygt I steinete og varierende underlag.

Kjeven er sterk og brei, med en kraftig hake, nesten som på en løve. Ørene er store i basen, og høye- og de beveger seg som en radar og fanger opp alle lyder. De har flotte hår tufser inni og på tuppen som beskytter dem mot vind inn i øret- og hjelper dem å navigere i mørket. Følehårene på mulen er lange og sterke- og gjenspeiler ofte bredden på katten- slik at den vet hvor kroppen vil ta borti omliggende natur.

Alle «kanter» hos skogkatten er avrundet for ikke å fryse så lett, og halen er lang og bustete og kan legges rundt kroppen for ekstra varme på kalde dager. Er katten glad og fornøyd står halen som ett seil på enden av katten!

Best hos mennesker

Selv om disse kattene utviklet overlevelses egenskaper utover det normale og levde fritt I den norske/nordiske naturens ville skoger og høye fjell og daler, så fant flere av dem tilbake til sivilisasjonen for å leve blant mennesker. De er nok som Nordmenn flest, nokså bedagelig anlagt. Vi har ikke lenger Norske Skogkatter som lever fritt i naturen vår. De trakk seg etter hvert tilbake i sine forfedres fotspor til sitt viktige kall- å leve sammen med og rundt mennesker. De fanget mus og rotter på gårder og i hus i bytte for en varm plass ved bålet eller i en kurv ved peisen. Du kan fremdeles finne eierløse katter med Skogkatten tekniske standarder, men en Norsk Skogkatt er den ikke uten en gentest som sier den er det, eller en stamtavle.

Beklageligvis så hente det som måtte skje når denne store flotte katten kom vandrende inn i hus og hjem- den ble krysset noe ut med andre huskatter Genet for kort-pels er dominant og den raggede store flotte Norske Skogkatten ble sjeldnere og sjeldnere å se i byene våre. Den var heldigvis mer vanlig på landet hvor innblandingen var mindre.

Den Norske Skogkatten har vært jaktet på for den flotte pelsen, drept ved fødselen om de var sorte- og «heksekatter», jaget bort som mistenkte for å spre svartedauden (når de egentlig gjorde stikk motsatt ved å drepe rotter), men også ettertraktet av vikinger for de var de beste mus og rottefangere på vikingeskipa, og således ble de spredd til andre deler av verden. De var gitt bort som gaver til fintfolk- for de var så store og majestetiske, de var kjære familiemedlemmer for mangt et barn ettersom de har så rolig og fint gemytt. Men inn i 1900 tallet og fremover så var den nok ikke så vanlig lengre, den renrasede katten.

Heldigvis tok noen ildsjeler tak i arbeidet med å bevare rasen, og fra ca. 1930, gjennom krigen og etterpå var arbeidet i gang med å ta vare på den. Krigen satte selvsagt en stopper for mye av arbeidet. Noen få sjeler hadde fortsatt arbeidet gjennom de harde 40 åra og fremover, på slutten av 60 tallet og i begynnelsen av 70 tallet ble det endelig fortgang i arbeidet. Innsamling av rasetypiske individer fra hele Norge, ren-avling av disse, og godkjenninger av noviser på utstillinger rundt om. Katter ble bokstavelig talt løftet ut fra løa og satt på dommerbordet i håp om å passe inn i den tekniske krava som var satt. Noen kom gjennom nåløyet, andre ikke.

Godkjent som rase!

I september 1972 ble Norsk Skogkatt godkjent som egen rase i NRR (Norske Rasekattklubbers Riksforbund) og en standard ble satt. Fra det øyeblikket var det noe som het Norsk Skogkatt, vi hadde fått en Norsk nasjonalkatt til i tillegg til Gaupa! Den fantes nok ikke bare innenfor Norges grenser- men vi var først med å godkjenne den som egen rase. Det skulle gå enda noen år før den ble en godkjent rase i FIFe. (Fédération Internationale Féline)

Siste innspurt startet i 1973, da Else and Egil Nylund viste bilder av sine flotte katter til en venninne som drev med perser avl; Sonja Borgel. Hun forsto at Nylunds' kattene var Norske Skogkatter og informerte Helen and Carl-Frederik Nordane (daværende leder i NRR) og Edel Runas (NRR’s avlsråd). De nevnte tre hadde nettopp sendt ut en forespørsel til alle oppdrettere de visste om, med spørsmål om hjelp til å finne flere gjenlevende Norske Skogkatter og se om de lot seg renavle.

9 oktober 1973, etter et besøk hos familien Nylund, kunne Edel Runas rapportere at stamfaren for videre avl var funnet og programmet kunne starte opp.

Starten ble Pippa Skogpuss, Edel Runas' hunnkatt, og Pans Truls som var Nylunds' hannkatt. Den 17 april 1974, ble Pjewiks Forest Troll og Pjewiks Forest Nisse født. Disse ansees som stamfedre på Norsk Skogkatt sin registrerte stamtavle bok.. Pans Truls, født i May 1973, fikk bare to kull. Etter kullet med Pippa “giftet” han seg kun med Pans Trulte. En sønn av dem igjen, sort-hvite Pans Silver, født våren 1975, hadde 10-12 kull etter seg. Hans navn er på mange stamtavler. Avlsprogrammet fortsatte entusiastisk videre, linjer ble renavlet og sjekket ut etter alle kunstens regler. Norsk Skogkatt ble fremvist på utstillinger og godkjent for videre avl etter strenge regler. Det var ikke bare bare å bli godkjent.

Norsk Skogkattring

I 1975 ble Norsk Skogkattring startet på initiativ av Edel Runas, Nylunds og Egil Bochgreving. Carl-Frederik Nordane hadde ingen problemer med å godkjenne denne under NRRs regime og første møte ble holdt hjemme hos Liv Loose.

Avlsprogrammet stagnerte litt pga mangel på godkjente katter, og litt innavl ble dessverre uunngåelig. For å legge rasen frem for godkjenning I FIFE måtte man ha minst 3 godkjente generasjoner, og først i april 1977 hadde man nok, og ca. 150 Norske Skogkatter registrerte. En tysk dommer ble sendt til Oslo for å skrive en grundig rapport på denne rasen før godkjenning ble vurdert, rapporten ble meget bra og fremtiden til Norsk Skogkatt avgjort.

På den minneverdige dagen i november 1977 reiste Carl-Frederick Nordane til Paris for å delta på FIFEs generalforsamling. I bagasjen hadde han bilder og plansjer av rasen, og han så nok på dette som en av sine livs største oppgaver.  Han satte opp bildene sine for å vise frem katterasen på best mulige måte, til et kresent styre i FIFe. Hjemme I Oslo satt mange med kryssede finger. Det ble suksess og NFO godkjent i FIFe!

Pan’s Truls gjorde susen på utstilling også og ble senere den første godkjente bruntigrede og hvite Norske Skogkatt med tittelen Champion. Nyheten ble kringkastet på Norsk TV og på skjermen ble bildet av Truls vist til hele landet. «Norges første internasjonalt godkjente Norske Skogkatt»

Resten av verden ble etterhvert oppmerksom på denne flotte store katterasen fra skogen, og interessen økte. I dag har vi Norsk Skogkatt i både Australia og Kina, USA og på Island.

I 1982 ble rasen delt I fire fargegrupper, Mønstret (NF A) U-mønstret (NF B) Mønstret med hvitt (NF Aw) og U-mønstret med hvitt (NF Bw) Disse kodene kom fra FIFe’s EMS fargekodesystem og ble kun brukt hos FIFe klubber. I tiden som kom ble den Norske Skogkatten stilt ut på over 20 uavhengige utstillinger hvor den ble stilt etter andre fargekoder og regler, fordelt etter type mønster og farge i tillegg. Å skaffe seg titler på en Skogkatt ble da lettere I disse klubbene og på slike utstillinger enn i FIFe ringen. Etter hvert ble gruppene med NFO så store på FIFe utstillinger at det ble nesten håpløst å få titler, der var de inndelt kun på kjønn og alder i tillegg til de fire fargegruppene, og det var frustrerende for dem som skulle stille ut. Om katten var rød-sort- med sølv eller uten ,så ble de stilt mot hverandre.

Det tvang seg frem en endring- og I 1992 fikk FIFe på plass EMS fargekodesystem også på NFO. En mye bedre fordeling ble innført og selv om den tekniske standarden skulle være avgjørende ble nok fargespill og markeringer vel så avgjørende for showkatten. Norsk Skogkatt har dessuten fått sin helt egne genetiske farge, nemlig Amber. NFO nt/at. Den ble godkjent i 2005

I 2012 ble det bestemt i FIFe at poeng-givingen til Norsk skogkatt skulle endres, og pelsen tildeles 25 poeng på utstilling. Det står kvalitet, tekstur og lengde skal gi 20 poeng, men 5 poeng er reservert til farge og mønster.

På tross av at den avles opp mye som en show-katt i 2020 så har den fremdeles bevart dette litt ville uttrykket, den naturlige flotte holdningen og den litt utemmede utstrålingen; slik den skal være.

Den er, og skal alltid være «trollkatten fra skogene».

The Story of the Norwegian Forest Cat

Source: Tanja Ehrhardt, Norwegische Waldkatzen

Translated by Paula Swepston

The story of the Norwegian Forest Cat goes back to the days before people had found a scientific explanation for everything, when the world was still ruled by gods. Powerful as they were, these gods also knew human feelings like love and hate, envy and jealousy, and sometimes even weakness. The sagas tell of the god Thor, held in awe because of his great strength, who on a visit to Jotunheim, encountered a cat so large he was unable to lift it off the ground.

Actually, such big cats should have come as no surprise to the mighty Thor - his mother Freya, consort of Odin, was in the habit of hitching two great cats to her chariot for her nightly outings.

For centuries, nobody thought to write these stories down, but they were passed on by oral tradition, shortening the long winter nights around the fire and keeping the gods and their "fairy cats" alive. The first writers to make a systematic collection and transcription of the old legends were folklorist Peter Christian Asbjørnsen and poet Jørgen Moe. In 1835 they published a collection of Norwegian folk tales and songs that has made them famous as "the Norwegian Brothers Grimm."

As a rule, sagas and fairy tales contain a grain of truth. The image of the troll cat with the bushy tail is, of course, very picturesque; actually, though, the search for the origins of the Norwegian Forest Cat is largely a matter of conjecture.

Examination and comparison have shown that the Forest Cat is not related to the European wild cat - type and fur quality are quite different. It is assumed that around the fifth century A.D., after the death of Attila and the fall of the empire of the Huns, some middle and eastern European tribes wandered into Scandinavia. They were accompanied by their velvet-pawed mouse catchers, whose aid was already invaluable in the fight against rodent pests.

Although they were domestic cats, they were not really dependent on mankind. It is quite possible that now and then one of these gifted hunters decided to leave its service among humans and go off to follow its own way of life in the wild. Only those cats that were able to adapt to the raw Scandinavian climate had any real chance of survival. Their coats had to protect them against icy cold and penetrating wet, and provide camouflage. They had to be able to move equally well in deep snow and on barren rocks, and to defend themselves against natural enemies such as the fox and the wolf.

Centuries of natural selection coupled with the proverbial flexibility common to all cats provided an excellent solution to all these problems. The Forest Cat's so-called "double" coat is composed of a thick, lightweight layer underneath, that is woolly in texture and reliably warm. This is covered by heavy guard hairs that are smooth and slightly oily (like a duck's feathers), and act like a raincoat to protect the skin. This special coat allows the animals to survive the damp summers and snowy winters of their homeland without catching cold or freezing to death. The best-quality coat can look a bit unkempt, not overly groomed, and is mostly resistant to the tangles found in some other long-haired breeds. Only in the springtime, when the thick winter undercoat begins to fall out, do some knots form, especially in the armpits and between the back legs. Comb and scissors are a help at this time, but cats living in the wild have always used their teeth to get rid of uncomfortable clumps; in fact, many living indoors still do this, if the human "friseur" is slow to the rescue.

Coat colors varied from region to region, matching the surroundings. In the woods of eastern and middle Norway there were more tabby cats than anything else, whereas the gray, rocky coast of western Norway produced more black and blue coats. Reds and tortoiseshells came from southern Norway, and in snowier areas the cats needed white or gray and white coats to hide themselves. It is interesting to note that the cats belonging to reindeer herders in Finnmark have an altogether different type of fur: shorter, rather thick, and plushy. The climate of Norwegian Finnmark is colder than that of the forest and fjord areas of middle Norway, but it is considerably drier.

On the bottoms of the paws, Forest Cats developed heavy bunches of hair, the so-called "snowshoes", that keep them from sinking into the snow. It is said that their claws are stronger than those of the European wild cat - after all, the Forest Cat had to be able to get around quickly and safely in an unfriendly, stony environment.

Thus equipped, most of these cats, formed by Nature's hand, lived undisturbed in the wide forests and hidden valleys of Norway and Sweden, where some cats can still be found living free today. In time, many of them chose to reverse the path of their ancestors, and returned to the tried and true bargain of life with humans: in exchange for a warm place to sleep they kept the farms and surrounding woods free from rodents.

Besides Asbjørnsen and Moe, another author who helped the Forest Cat to fame was the Norwegian Gabriel Scott, who, in 1912, published a children's book about the adventures of a Forest Cat named "Sølvfaks". In Germany, Sølvfaks had a new career under the name "Silberpelz" ("Silver Fur").

Unfortunately, domestication resulted in outcrosses with short-haired house cats, and since the short-hair gene is dominant, the typical Forest Cat coat began to be seen more and more rarely. In order to save it from disappearance, a small group of Norwegian breeders started a systematic breeding program in the early 1930's. Already before the Second World War, one Forest Cat was presented in a show in Oslo, and after the war a few admirers continued with the plan to preserve the breed, using the truest and best-typed examples they could find.

In September 1972 the Forest Cat was accepted as a breed by the Norwegian associations, and was given a preliminary standard. At this point the term "Norsk Skogkatt" became official; it is not a reference to geographical borders (the Forest Cat appears in other Scandinavian countries as well), but rather to the first country to recognize it. Still, a few years passed before the real breakthrough.

It began in 1973, when Else and Egil Nylund showed a picture of their cats to a friend who bred Persians. The friend, Sonja Borgel, realized that the Nylunds' cats were Forest Cats, and informed Helen and Carl-Frederik Nordane (chairman of the Norske Rasekattklubbers Riksforbund - NRR) and Edel Runas (NRR breed commission). These three had just sent out an appeal to all Forest Cat owners, asking for help in locating the remaining Forest Cats and checking out their suitability for reproduction.

On October 9, 1973 the appeal was answered: after a visit to the Nylunds', Edel Runas was able to report that they really did have Forest Cats, and that the breeding program could begin.

To begin with, Pippa Skogpuss, Edel Runas' female, was mated with Pans Truls, the Nylunds' male, and on April 17, 1974, Pjewiks Forest Troll and Pjewiks Forest Nisse were born - this can be considered the "zero hour" of Norwegian Forest Cat documentation. Pans Truls, born in May 1973, only left two litters; after Pippa he was "married" to Pans Trulte. However, his black-and-white son Pans Silver, born in the spring of 1975, had ten or twelve litters. His name can still be seen in many local pedigrees, as several of his descendants found their way to Germany. The breeding program was continued enthusiastically; various lines were crossed together and Forest Cats and their offspring were to be seen at many shows. During the shows, the cats would be presented to a breed commission, who made very strict choices and recognized only a few of the cats as representative of the breed.

In 1975 it was decided to establish a breed club. On the initiative of Edel Runas, the Nylunds, and Egil Bochgreving, Carl-Frederik Nordane readily agreed to the foundation of this group under the patronage of the NRR, and the first meeting of the Norsk Skogkattring was held in the home of Liv Loose.

The breeding program was difficult during the next few years because there were so few officially recognized parents, and so a certain amount of inbreeding was unavoidable. Before application could be made for recognition of the new breed by FIFé (Fédération Internationale Féline) three complete generations had to be authenticated. In April 1977, when there were about 150 Norwegian Forest Cats registered in Norway, FIFé sent a German judge to a show in Oslo. His assignment was to make a thorough report on the new breed, to help the FIFé Judges' Commission decide about its future.

On a memorable day in November 1977, Carl-Frederick Nordane travelled to Paris to attend the FIFé General Assembly. In his baggage he carried photos of the new breed whose recognition he had made his personal mission. He set up a display of pictures to appeal as strongly as possible to the severe eyes of the judges. In Oslo all fingers were crossed. It worked! Pans Truls, brown tabby/white, was recognized with full championship status as the first Norwegian Forest Cat, with the standard number 13 NF. On Norwegian television his picture appeared on screen with the commentary, "The Norwegian Forest Cat has been recognized as an official breed."

And all Norway rejoiced.

The rest of the world too was becoming aware of "the cat who came in from the forest". Just after the FIFé recognition, only fourth generation cats were approved for export. It was only in 1981 that second generation cats could be exported, and before leaving Norway they had to be "passed" by a jury of the breed commission.

In 1982 Forest Cats were divided for judging into four color groups: Agouti (tabby, NF A), Non-agouti (not tabby, NF B), Agouti with white (NF Aw), and Non-agouti with white (NF Bw). These codes come from FIFé's EMS system, so were only used by clubs affiliated with that association. In time the Forest Cat also appeared in the more than twenty "independent" German associations, where the standard numbers were different and where each color and even each pattern was judged in its own category (i.e., "Classic " = marbled tabby design, "Mackerel" = tiger striped pattern). This made for a completely different competitive situation from that in FIFé. Since at first almost every one of the few Forest Cats registered in independent shows was unique in its color group, it was easy to obtain a title.

Gradually, FIFé's use of the four large groups resulted in a predicament. Whether, for instance, the cats were red, blue, silver, or black tabby, they were all judged together, separated only by age and sex, so that even in the early days there were several rivals for each certificate. What began as stimulating competition became frustrating, and it was hardly realistic any longer to expect cat to win its titles. Therefore, in 1992, FIFé established a new system of dividing up the Forest Cat colors. A much greater distinction is made than before, even though not every single color is judged individually. Within the nine color groups (group 1 = black/blue, group 9 = white), the EMS combination of letters and numbers indicates the specific color and coat pattern. (For example, a cat listed as "NFO ns 09 23" in group 8 is a black silver mackerel tabby with white.)

Although the standard specifies type and coat quality as taking precedence over color and coat pattern, more and more judges, especially outside FIFé, place importance on these superficial characteristics.

In spite of such variations in interpretation, Norwegian Forest Cats enjoy a steadily growing popularity. They are present at every show these days, and the visitors' verdict still confirms the claim of the original breeders: "That looks like a wild cat!"

Could there be a nicer compliment?