Tilbake til normalen, eller?

Drepe fontene.. check. Det er utført, flere ganger.

Det koster litt krefter da, jeg må VIRKELIG jobbe hardt for å få den frem slik at jeg får tak i ledningene og kan dra i den og kjenne på den deeeiiiilige vibreringen. Men jeg har fått hjelp, Willie -my man- har forstått at han kan hjelpe til, i hvert fall med å søle vannet utover.

NOEN forstår ikke meningen med dette- mens pappamennesket fremdeles bare flirer av oss. Jeg er rett stolt av bragden vår- og jeg viser det! Men jeg orker ikke dra frem fontena hver dag. Jeg gjør det når jeg er litt frustrert og har litt ekstra krefter. Som for eksempel når de lar oss være hjemme alene litt for lenge, eller mammamennesket er borte over natta. Altså, jeg kan jo ikke si det med ord, så de forstår godt at jeg må si det med handling. Mye handling.

Pappamennesket påstår jeg prøver å lage menneskelyder- særlig når hun andre er borte. Maser og skravler og sånn sier han, prøver med forskjellige lyder for å se hvilke som får ham til å gjøre det jeg vil. Og det er jo sant. Jeg trener ham jo!

Prosjektet for våren er:

- å få ham til å ligge til middag litt kjappere etter at de har spist middag. Det gjør jeg ved å se når de nærmer seg tom tallerken, for så å springe inn på vinterhagen og mjaue- så inn på stua og mjaue og kikke på dem- så gjerne en tur opp på katterommet for å gå på do (det er jo greit før man skal sove) så ned og opp på pappamennesket for å få skryt og legge igjen litt sandstøv slik at han MÅ reise seg fra stolen å koste det av (vi har maissand- så det er ikke vanskelig eller farlig støv)- så springer jeg ut på vinterhagen igjen. Inn og ut av vinterhagen gjentas til han da kommer og legger seg.

- få ham til å være raskere å lage «knegrop med rett teppe» til meg, og å ligge der litt lengre. Dette oppnår jeg ved å være snar å hoppe opp på sofaen når han går inn dit, gå bort til DET teppet og vente til han har tatt det over seg- så gå oppå ham og teppet, av ham og teppet og på igjen til han legger seg på siden og bøyer beina slik at det blir en fin varm og myk grop bak knea hans til meg. Så er det å gå litt i runding, tråkke det til, før jeg med et fornøyd sukk kan legge meg og nyte det. Når alarmen går for å si at nå er hvilen over- må jeg da altså gjenta disse nytelseslydene noen ganger- så ligger han litt til.

Så langt så går det fremdeles for treigt å få ham inn på vinterhagen- men nå kommer knegropen raskere på plass- og noen dager ligger vi rett lenge- for da drar han opp denne telefongreia og ser på – så kan jeg gnure litt lengre. Mammamennesket pleier ikke å ligge så lenge- og hun har helt feil plassering av beina- så der kan Willie få ligge. Eller Bolla kan gå bortom å stange litt på henne når hun har sovnet så hun ikke sover så lenge. Noen må jo fylle matskåler og tømme kattedo også.

Matskåler ja! Det frekkeste har skjedd. Vi har ikke matskål på kjøkkenet lengre! Jeg må gå opp trappen og inn på katterommet for å få meg mat- noe som medfører at jeg ikke spiser så mye, men det hender faktisk at skåla er TOM også! Kan dere tenke dere følelsen av å komme sulten til TOM MATSKÅL! Og attpåtil når menneskene er borte på jobb! Å måtte vente til de kommer hjem- og så få Bolla til å flørte og mase så de forstår at den er tom (for JEG skal da ikke behøve å tigge) og vente på at de går opp og fyller på den. Da hender det at jeg må drepe fontena igjen og matmor frustrerer for der ER STRØM inni- sier hun. Er det det som gjør at ledningen dirrer? hmmm

Altså denne grusomheten har medført at jeg faktisk ER litt lettere i kroppen da- ryggen føles litt bedre og jeg spretter litt lettere når vi springer sisten. Bolla vår ser vi ikke noe forskjell på- for hun

elsker å ligge på katterommet å se ut vinduet- og har dermed kort vei til matskåla hele dagen. Jeg mistenker henne for å være den som tømmer den også. Hun har visst fått en sånn «chip»- så etter å ha vært ordentlig «lett i rumpa» en ukes tid for ca 3 mnd siden- så har hun sakte men sikkert lagt på seg og bygget seg opp igjen etter å ha produsert de forferdelige 5 (som jeg faktisk savner). Hun har fått muskler og pels og ser ut som et ordentlig skog-troll for tiden.

Willie har vokst og vokst- han er laang og tynn. Med en hale jeg rett og slett er misunnelig på. Den er så lang og buskete at hadde jeg hatt en sånn så kunne jeg overlevd ute- kanskje. I hvert fall sluppet teppe når jeg sover middag!

Dagene ellers er rutine og avslapping. Morroa må vi lage sjøl. Pinneleken er fremdeles en favoritt, selv om jeg nå mest ser på at Willie og Bolla leker- for de er så brutale! Jeg har det tryggest litt på avstand. Og vi har fått en ny leke, som henger i strikk ned fra dørkarmen! Den pleier komme frem i helgene. Aldri når ikke menneskene er hjemme. Den kan visst være farlig påstår de. Den er morsom å fange- dra med seg og så slippe! Da spretter den rundt nesten som en fugl!

Vi leker sisten og gjem og let også, men det blir ikke så mye som når de 5 små var her. Så det blir tid til litt reflektering over livet, meningen med det, hvorfor ting er som de er og skjer som de skjer. Jula kom og gikk- Nyttår likeså. De kommer og går hvert år- selv om liva våre endrer seg mye imellom dem. Jeg savner Astor, og jeg må innrømme at å ha de små her ga mye glede og liv i huset. Nå når det er bare oss 6, om man skal regne med hun som er ute det meste av døgnet, så er det en rolig og litt kjedelig hverdag.

Jeg sitter ofte foran peisen og tenker på dette, etter å ha fått fyrt opp. Eller jeg ligger i eska mi og tenker på hvor godt jeg har det. Da hender det at jeg har det sååå godt at jeg lager høye koselyder så menneskene skal forstå nettopp dette. At slike små varme stille øyeblikk av godhet og nytelse er selve meningen med livet faktisk!

Det er de øyeblikkene man må nyte, ta vare på og huske. Jeg kan huske meg og Astor pleide å ligge her sammen, eller oppi ei seng, eller på et fang. Snille gode Astor, som Willie prøver å fylle skoa og plassen etter. Han blir aldri Astor- men han er like snill og god- bare annerledes. Jeg blir så varm om hjertet når jeg tenker på Astor, og det er en god følelse samtidig som den er trist- for han dro jo. Kanskje det er nettopp når vi befinner oss i de mørke øyeblikkene at vi må prøve å finne lyset i dem. At vi må bruke det vonde til å skape noe godt?

Det å kunne minnes med glede. Det å være glad for at man faktisk har opplevd å være så glad i noen at det gjør vondt at de ikke er her lengre. Det at man samtidig kan huske hvor fint det var å være sammen og føle glede ved det- la følelsen av glede presse bort sorgen.. Ikke vet jeg, jeg er bare en katt. Men jeg velger å gjøre det sånn.

Jeg nyter andre øyeblikk også, og en dag det var fint vær så var jeg faktisk ute i snøen! Mammamennesket hadde laget stol til meg med saueskinn og fleece-pledd. Men jeg ville heller være med Willie litt uti dette hvite kalde, og det var så gøy at vi glemte tiden. Så det endte med at hun fanget meg, og tok meg innapå jakka si og varmet meg opp igjen etterpå. Jeg var blitt litt kald, litt veldig kald, men også veldig glad! Det var også en nytelse. Først å ha det gøy i det kalde hvite, og så å bare kjenne at noen var glad i meg, og brydde seg.

Og her en annen dag så fikk vi kokt sei igjen. Det er en stund siden det nå. Og det var såå godt! Jeg må innrømme at da var det jeg om spiste tomt skåla, og etterpå måtte jeg legge meg i eska og sukke igjen. Det gikk lenge før jeg klarte strekke på meg for å si det sånn. Mat er også en nytelse. Og selv om matskåla av og til er tom- så sulter vi jo ikke. Vi har både vann og mat nok. Ikke alle har det.

En dag jeg satt og kikket ut vinduet mitt, oppdaget jeg noe rart som gikk utenfor. Det lignet litt på en katt, men hadde en sykt kraftig lang hale og stutte små bein.. den kom tilbake seinere på dagen- og da var pappamennesket ute og han såg den også. Det var en Oter sa han! Den la seg under trappa ute, og mammamennesket prøvde å gi den kattemat for den kunne da umulig være frisk mente hun- men da sprang den fort avgårde gitt! Feilet ikke noe som helst- var nok bare nysgjerrig. Den skulle ikke ha noe menneske nært innpå seg ihvertfall!

Vi vil visst ikke ha den her- for den biter katter og kan være temmelig hissig så vi håper den ble så skremt at vi ikke ser den i hagen mer.

Ble ikke så langt innlegg fra med denne gang, dagene er korte og kosefaktoren høy. Men mammamennesket sier til meg: du må bare nyte stillheten Yoda. Enn så lenge..

Hva mener hun med det tro?

Peace and Love folkens!! Prrr fra Yoda.