De forferdelige fem

De forferdelige fem»

Jeg og min bestevenn Willie! Vi hadde det sååå bra! Han er ikke så liten lengre! Men han er smart! Han følger med på alt jeg gjør, og forstår at det er smart å gjøre som Onkel Yoda!

I skrivende stund så kan han følgende:

-         Være med å påvirke mammamennesket så hun har tid å leke pinne før hun går om morgenen

-         Leke tunnel- og telt- leken

-         Galoppere med mye lyd som en Devon

-         Lage kom og lek lyder, springe lyder og se om du finner meg lyder.

-         Han kan være pute for slitne Yoda-kroppsdeler (jobber litt med den da)

-         Være med å sørge for at pappamennesket fyller opp den store fontena med lokk hver morgen.

-         Være klar når mammamennesket går ut av dusjen- så vi får oss en vask.

Han er flink til å kose også, men jeg savner nok Astor enda på det punktet. SÅ stor mage har ikke Willie enda at jeg kan gnure og tråkke samtidig! Men jeg skrev vi HADDE det sååå bra! Det skjedde nemlig noe.

Bolla, som jeg fortalte sist hadde begynt å forandre seg- ble enda mer forandret. Hun ble rund om magen, og rett gretten til tider. Og den magen bare vokste og vokste til den ble som en stor ball- og alt hun gjorde var å sove, spise og gå på do. At noe spesielt skulle skje det merket jeg- for mammamennesket ble til en tusseladd, esker med tepper kom opp overalt, det ble ryddet plass i skuffer og skap. «kanskje hun vil ligge her… eller her… eller her…». Maten ble annerledes, mer våtmat (nam) i tillegg til at vi har fått kattungemat også på grunn av Willie. Og snart hadde jeg også sånn bollemage. Ikke så stor som Bolla sin da, og ikke beveget den seg heller- slik som Bolla sin gjorde.

Da det ble en sånn dag i uka da alle er hjemme, så endret Bolla seg plutselig- og ble superhyggelig mot Willie! Skulle ha ham med seg inn i skapet, og opp i en eske. Hun har egentlig ikke villet hatt noe med hverken han eller meg å gjøre i det siste så dette var rart! Og hvorfor han og ikke meg?? Nei- noe stinket. Jeg ble sint for dette forsto jeg ikke- og trakk meg tilbake med et Yoda fres. Mammamennesket dullet og dallet rundt og samlet sammen ting og tang- og så tok hun med seg Bolla inn på rommer på siden av vårt. Jeg fikk ikke bli med nå heller! Jeg ropte og kikket under dørsprekken lenge, prøvde å åpne døra på alle måter jeg har lært, men nei da. Willie prøvde også- men han fikk heller ikke åpnet den. De var bare der inne. Vi kunne høre at Bolla gjorde noe- men visste ikke hva. Vi forsto at noe spesielt skulle hende- men ikke hva. Og ingen kunne forklare oss det heller. Så jeg surnet..

Hele dagen var de der. Jeg ble surere og surere, forsto ingen ting. Prøvde å komme inn med jevne mellomrom. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke liker å bli holdt utenfor, jeg vil jo vite! Og jeg ble nok litt urettferdig sur på Willie. Pappamennesket synes jeg var kjempemorsom, da jeg klatret opp på ham for å få trøst, men ga tydelig beskjed til Willie da han nærmet seg oss at: DU BARE GÅR! Jeg fikk ligge på stolen med pappamennesket så lenge jeg ville. Han er grei han. Og han liker meg veldig godt. Carinamennesket var litt inn og ut av Bolla sitt rom- og jeg synes hun var dum som ikke slapp meg inn- så jeg freste til henne og når hun ville trøste meg. Når de er dumme- kan jeg være dummere.

Mammamennesket kom bare ut for å stelle seg, oss og ordne til natta. Fulgte oss på rommet vårt, ga oss litt våtfor og mumlet noe om «babyer» og «koselig» og «det blir nok snart».. og så gikk hun inn igjen til Bolla. Rommet vårt ligger vegg i vegg- så vi hørte dem hele natta og lurte på hva som skjedde. Og utpå morgenkvisten kunne vi høre noen nye vesen der inne, litt piping og sånn. Og etter enda noen timer kom mammamennesket inn til oss med noen kluter som vi fikk lukte på. «Her Yoda, her kjenner du lukta av de små nye onkelungene dine!»

Det luktet rart- jeg skjønte at dette var noe spesielt. Det luktet katt- men nytt, blod og ugjenkjennelige lukter. Og det luktet Bolla på en måte også.

Og så gikk hun inn igjen- og jeg fikk fortsatt ikke være med. Jeg ga beskjed om at det ikke var akseptabelt- men jeg er jo ikke dum- og forsto samtidig at her kom jeg ikke inn enda. Så jeg ga meg nokså snart og gikk ned for å leke med Willie. Litt sånn halvhjertet..

Mammamennesket ble der inne det meste av dagen, og om natta. Hun lot meg lukte på hendene hennes hver gang hun kom ut derfra- og lukten var god på en rar måte. Jeg hørte jo av og til små pipelyder, syltynne små mjau og masse koselyder fra Bolla så hun hadde det i hvert fall bra!

Pappamennesket fikk også komme inn dit et par ganger, men fremdeles ikke jeg. Eller Willie. Men vi SKULLE få lov inn, det lovet hun. Og så, noen dager sener fikk vi det.

Jeg tuslet meg inn og bort til all den deilige maten som sto der, smakte litt på den og så hørte jeg disse lydene og kikket over kanten på eska. Og det lå det 5 små greier. Vet ikke helt hva jeg skal kalle dem. Ikke hadde de øyne, ikke kunne de gå, ikke gjorde de noe heller. Bare lå der. Jeg gikk bort og snuste for sikkerhet skyld- lukta var omtrent den samme som mammamenneskets hender, men hva i all verden var vitsen med disse da?

Bolla var suuuperkry, men også skeptisk. Så jeg bare utrykte heftig min misnøye over disse små og gikk ut igjen. Hva i all verden var nå de der godt for. Og det bare fortsatte liksom!! Svikeren Willie syntes de var kjempesøte?? SØTE? Små ubrukelige ting! Nei jeg hadde ingen som helst nytte av disse kos-og tidstyvene. De kunne bare dra bort for min del. Men god mat hadde Bolla på rommet sitt, så jeg freste meg inn hver dag for å smake på den. Drit og dra i de små mini-bollene.

Mens de små og Bolla lå der og vokste (Bolla vokste ikke da- hun krympet) så var jeg ute og gjorde store ting på plena! Jeg jobbet hver dag nesten sammen med pappamennesket. Vi støypte, bygget, snekret, malte, pusset, saget og alt sånn som oss menn gjør sammen. Jeg sørget for at vi tok pauser innimellom. Det er viktig med kos. Og så var jeg på besøk hos naboen. Han gir meg fisk og krabbe! Selv om han ikke har lov. Jeg synes krabbe er kjempegodt! Men så blir jeg dårlig i magen etterpå og må kaste opp. Så jeg burde ikke- men når man får det servert så..

Været har vært deilig i hele sommer, stort sett sol og fint hver dag. Jeg har fått nytt halsbånd som er litt mer behagelig, men ikke godt. Men det er ok. Jeg forstår at jeg må ha det på for å komme ut.

Men ute ja, Vi har bygget ettellerannet som de satte en STOR bøtte oppå! Og som de kan fyre opp peis i! Gjett om jeg koser meg! Masse gode lune trapper å ligge på, og stadig nye naboer som er nedom og kikker som jeg kan kose med. Av og til fyrer de lenge i den peisen, og så setter de seg oppi den store bøtta. De sier det er bading. De gjør så mye rart de menneskene.

Sommeren gikk mot hell. Og så en dag sto de forferdelige fem på gangen! Skulle de UT av rommet også? Kan dere se for dere 5 små respektløse drittunger i hele huset! Og ikke kunne jeg knørve dem for da kom Bolla og ble til en tiger. Og ikke fikk jeg ligge i fred på badet, ikke fikk jeg leke med pinnen alene, ikke fikk jeg spise alene. Overalt var de. Jeg ba dem holde avstand, og i starten var der litt gøy for da sprang så fort de kunne for å gjemme seg når jeg freste til dem. Men så oppdaget de jo at jeg ikke er så farlig som jeg later som, og så vokste de enda mer og gjorde så mye rart at jeg ble litt fasinert til slutt. Jeg har jo et hjerte da, og det begynte å bli litt glad i disse små.

Da de ble såpass at de tålte litt, så ga jeg meg ende over og startet opplæring i Yoda style. Pinneleken og alle andre sånne normale ting hadde de alt lært av Willie, men å bli vasket etter dusjen, å få ordentlig pelsstell av en Yoda, og forstå at jeg er øverst på rangstigen- det gjensto. Så det jobbet vi med. De foretrakk nok Willie, han er jo samme rasen, og det kan jo ikke han eller de noe for.  Lekelyder har de lenge igjen før de lærer, men noen lyder kom da etter hvert. Og så ble de da en del av hverdagen vår her.

De forferdelige fem vokste kjempefort, de var borte og kom tilbake og luktet veterinær (de hadde vel fått sånn vaksine) og da måtte jeg frese litt igjen. IKKE akkurat favorittlukta! Og så gikk det noen uker og de var på ny tur. Det ble rett gøy å springe etter og bli jaget av sånne hårballer. Det kom noen fremmedfolk på besøk, som koste og lekte og fikk kaffe og sånn, og dro igjen. Og så kom de tilbake en gang til noen uker senere og da tok de med seg hver sin pelsball!

HÆ skulle de ikke være her? Var de bare på besøk? Over en ukes tid dro alle utenom hun som heter Lif. Det ble stille i huset. Rett tomt. Men så en liten uke etter det igjen så kom Lovn også tilbake. Det hjalp litt. Lovn er kul. Han har lært seg lyder! Og å tigge ordentlig etter mat.

En dag tok mammamennesket oss alle 5 inn i bilen.  Leah var igjen selvsagt. Der var det laget et svært bur til oss, som gikk nesten over hele lasterommet i pickup bilen og frem inn til henne i førersetet. Med do og greier. Jeg fikk komme dit først, men seriøst!! I BUR med andre! Eller i bur generelt. Hun tullet nå? Men nei da. Det eneste som hente da jeg protesterte var at jeg ble satt i et lite bur på siden av henne i bilen! Og så kjørte hun! Og kjørte og kjørte i en EVIGHET. Og ettehvert var det ikke bare jeg som ble lei, men Bolla også. Jeg hørte henne prøve å komme seg ut i skøytene mellom bura. Jeg bestemte meg også for at nok var nok- prøvde først med høylytt klaging og hyling, men det hjalp ikke. «vi er fremme om en time snille du- hold ut». Jeg prøvde- jeg prøvde virkelig, men det gikk ikke, og med mine fantastiske klør og skarpe tenner klarte jeg å lage et hull i nettingen i buret- og presse en labb gjennom etter hvert, Jeg prøvde å nå det som var på utsiden, men alt jeg oppnådde var latter fra mammamennesket. Men om en labb går gjennom så går vel hode? Jeg klorte og beit og kavet litt til, og fikk minste hodet ut! Jeg prøvde med resten av kroppen- men måneder med kattungemat satte en stopper for det. Så da satt jeg der da- med hode ute og klagde min nød og ventet på å bli satt fri! Og da Bolla i tillegg fant en vei ut og la seg OPPÅ buret mitt, da tok jeg klaginga til et nytt nivå! Dette gikk jeg ikke med på! Da ble det Gremlinslyder og mammamennesket fikk latterkrampe og måtte stoppe bilen. Bolla ble puttet tilbake i buret, og svakheten i skøyten tapet med ducktape. Jeg ble etter mye om og men trykket inn igjen i buret (ene labbe klarte jeg å få ut igjen et lite øyeblikk da) og buret snudd med mitt lille luftehull inn mot sete- så da var ikke det noe gøy lengre heller. Det eneste jeg kunne nå- var å lage lyder. Men det er jeg jo som dere vet flink på.

Vi kjørte riktig nok bare en liten stund til- så var vi framme. På HOTELL! Det liker jeg jo! Sove i senga- drikke av vasken, se ut vindu, masse kos! Og her hadde vi til og med et tre med fugler i utenfor vinduet! Dagen etter dro Bolla og Willie en plass med mammamennesket- mens jeg var onkel og tok meg av de små, som er nesten like store som meg. Og etter en god stund kom de andre tilbake- vi fikk godteri og kos og nye leker og mer godteri. Ny natt i seng og så ble vi jammen meg tatt med ut i bilen igjen. Denne gang ble jeg satt i et annet bur- et større ett med egen do. Og all min klaging til tross, og jeg prøvde virkelig å grave meg ut også- så gikk det ikke nå. Jeg veltet doen min i protest og furtet med høye klagesanger heeele turen hjem.

Vel hjemme var det enda mere nye leker og god mat- før hverdagen igjen innhentet oss og normalen satt inn. Den nye normalen da. Det er mørkere dager, kaldere i huset og mer kos i sofaen med menneskene. Og ENDELIG kom peisen på igjen! Ikke hver kveld- men om jeg maser godt nok- så fyrer de opp. Det må jeg lære de to forferdelige små som er igjen. Men det haster ikke- jeg har jo hele vinteren på meg- tror jeg?  Det, og å drepe fontena står igjen på læreplanen. Jeg har nesten klart det igjen serru! Og du skal alltid lære videre det du selv har lært- det er et Yoda sitat. Let the game begin!

God høst alle kattevenner.