«Dømmer meg etter størrelsen gjør du? Hm? Hmmm…»

Det er ikke så lurt. I hvert fall ikke om du tror størrelsen teller. Jeg har kanskje det minste hodet her i flokken, men jeg vet å bruke det!!

Jeg har i vinter jobbet hardt med å oppdra pappamennesket. Han prøver så godt han kan å egentlig ikke være så glad i katter, men jeg trooor jeg har klart å snu ham med min fantastiske personlighet og tilstedeværelse.

Han begynner å bli rett flink. Om jeg for eksempel setter meg foran peisen, og ser hardt på ham- går bort til veen og biter litt og så setter meg i esken min som står foran peisen, så tenner han opp og jeg kan gnuuuuuuure og kose meg i varmen. Og når det slutter å brenne, så er det bare å lage litt lyder eller snu litt søtt på hodet- så kommer han og legger på mer ved.

Og om det blir for varmt (eller det egentlig er for varmt til å fyre opp i første omgang) og han sitter i stolen sin, så er det ganske lett å få ham til å ta på pledd slik at det blir mykt for meg å ligge. Om det ikke legges på pledd- så legger jeg meg hos mammamennesket- for hun er mykere. Og om jeg lager litt lyder, går litt frem og tilbake mellom dem- så legger han teppe på til slutt. Han har nemlig den beste stolen i huset, den med best oversikt over rommet. Så om ikke pappamennesket sitter der så pleier Astor å ligge der. Og da kan jeg jo gnure meg inn i skogkattpels istedenfor.

Jeg har også lært ham å leke sisten. Om jeg sitter på gangen og lager lekelyder, så kommer han og prøver å leke med pinnen, men han er ikke så flink på akkurat det, så etter litt så går han inn på stuen igjen, eller på badet. Da springer jeg etter og tagger ham litt på beinet.. og så springer jeg bort. Og da springer han etter meg, snur og springer og gjemmer seg. Så kan jeg springe og finne ham igjen noen ganger- før jeg ikke gidder mer, og ber ham fyre opp i peisen.

Nok om ham, tilbake til meg og min hverdag.

Onkel Hårek og kompis har flyttet. Og det ble fryktelig stille her. En liten stund. Vi tuslet rundt og kjedet oss litt egentlig.

I desember kom mammamennesket hjem med et bur. Som hun tok inn på rommet der kompis bodde da han kom hit. Og under dørsprekken kunne jeg se beina på to bittesmå katter..

Kom det nye venner til oss? Kunne jeg leke med dem da? Kune disse brukes til noe tro?

Jeg lå og kikket under dørsprekken leeenge, ropte litt, lokket litt og ble litt arg for at jeg ikke klarte å klore opp døren og komme meg inn. Men da mammamennesket kom ut etter en stund, kunne jeg så vidt hilse under dørsprekken. SÅ da måtte jeg jo fortelle disse to nye at jeg var sjef- med mye fresing og litt knurring..første dagen i hvert fall.

Etter en uke åpnet mammamennesket døra så de små kunne komme ut til oss. De sprang ut- og Astor sprang inn for å se om der var noen god mat der. Jeg gikk inn for å lukte litt på hvem disse egentlig var, frese litt og sånn.

Så gikk jeg ut for å se nærmere på disse to små potensielle. De var veldig små- og fullstendig respektløse. De kom springende bort- jeg ba dem fresende om å holde avstand, og da bare snudde de og for videre med halen i været. Den ene var en jente og den andre en gutt. De kom egentlig fra en koloni med katter som bodde inne på fastlandet, men var blitt fanget inn da de var veldig små og hadde bodd hos en fosterfamilie i nesten 3 mnd. Denne familien fikk hjem et annet familiemedlem som var allergisk mot katt til jul, så de trengte en mellomstasjon mens de ble adoptert bort. De kom fra en organisasjon som heter Kellys Håp, og var vaksinerte og chippet og hadde vært på besøk hos veterinær og fått «all clear» stempel.

Den første natta fikk de ikke sove med oss, og dagen etter så dro jentepusen allerede! Det var en familie som ville ha henne med en gang, de hadde nemlig mistet sin gamle og huset var blitt så tomt.

Så da ble det igjen en liten sort og hvit rakker, lykkelig hele dagen, leken hele dagen og med et høyt energinivå- og helt av knapp. Plutselig bare la han seg til å sove.. uten teppe eller peis eller skogkattpels. Raring.

Som vanlig så tar Astor imot alle med åpne armer, Bolla syntes han var kjekk å leke med og vaske på, Leah sukket høyt og ville ut igjen med en gang. Jeg, vel jeg er jo sjef så det sa jeg ifra om så godt jeg kunne en dag og to- så ga jeg opp. Han var jo bare dritsøt, og ville være med på all lek og moro. Og så var han liten så jeg slapp å være redd. Men jeg måtte være forsiktig med ham da, så jeg ikke skadet ham. Han fikk litt vondt av å til likevel og hyyylte høyt så jeg ble redd skremt. Så mye lyd i en liten kropp!

Men det var ikke mange dagene han fikk være med oss før han dro han også, så det var kortvarig lykke. Og plutselig var det jul igjen! Det var flere som savnet en liten venn.

Julepynten kom opp og treet kom inn og ble pyntet, og seint på kvelden kom Onkel Hårek hjem! Åh det var koselig å se ham igjen! Og han syntes det var sååå godt å få komme hjem- og ut! Han sprang ut på ene døren og kom inn den andre minst fire ganger før det ble god natt. Han fikk sove med Siljemennesket og fikk egen do og mat og sånn der, noe vi andre synte var litt urettferdig. Men Onkel Hårek trives faktisk godt alene han, og etter første dagen sammen med oss så vi ham nesten ikke før han dro. Han ville være på rommet sitt, ute i 2 minutter eller på badet i korgen sin. Og jeg som trodde han ville savne oss masse masse og ville være sammen med oss hele tiden når han kom hjem! Jaja. Han om det. Det er han som går glipp av meg. Han var her ikke så mange dager- før han måtte tilbake til byen for Siljemennesket skulle jobbe.

Og så nærmet det seg nytt år. Vi gikk rundt og kjedet oss. Bolla begynte å gnage på ting, og ble litt rar en kveld.. og morgenen etter så fikk hun kramper i kroppen og lagde «au au» lyder, og så ga det seg. SÅ kom det nye kramper, mer lyd og hun begynte å gjemme seg under benken min på badet, inni skap og alle rare plasser mens hun presset på nesten som om hun skulle besje. Hun hadde tydelig vondt og matmor ble helt forfjamset for dette minnet mistenkelig mye om en fødsel sa hun. Og ringte en venn, som tipset henne om at muligens Kompis hadde fått til noe etter han ble kastrert? Matmor regnet uker- og det stemte på en prikk. 10 uker iden han ble kastrat, 9 uker siden han fikk komme å bo sammen med oss igjen. Kunne det være et julemirakel? Det var tidlig på dagen, så matmor ventet og ventet og ventet og prøvde å trøste og hjelpe Bolla så godt hun kunne. Så ca kl 13 så sluttet Bolla å få sånne kramper. Kl 1830 ringte matmor veterinær- og så dro de.

Jeg tenkte stille for meg selv at dette var ikke bra- tenk om ikke heller Bolla kom tilbake? Slik som med Yngvild. Så jeg ble litt urolig, og maste veldig på matfar mens de var borte. Men de kom tilbake seint på kvelden. Bolla sprang ut av buret og rett i matfatet. De hadde tatt røntgen og ultralyd- og funnet bare skitunger. Harpakka besj. Og gass. Bolla hadde hatt kolikk! Om hun ikke ble bedre måtte de tilbake dagen etter, helst før kl 12 (det var jo nyttårsaften dagen etter) Men Bolla virket fin hun. Dagen etter også. Men 1 nyttårsdag fikk hun sånne kramper igjen. Og så gikk de over. 2 nyttårsdag, kom ny runde- ikke så hardt og så sluttet det igjen. Så ingenting. Og så igjen. Alt tørrfor var borte fra nyttårsaften av, hun fikk oljer og utvannet mat (og vi andre også) og alle gikk rundt og var sultne hele tiden føltes det som. Vi er jo vant med fri tilgang på tørrfor. Så matmor syntes det var rart hun ikke bare hadde «lausunger» på alle innen nå. Og hun var litt bekymret for at oss andre også skulle få løs mage.

Så hun ringte veterinær igjen. Som anbefalte smertestillende noen dager- så Bolla ikke skulle få vondt når hun besjet- eller tro hun skulle få vondt og så ikke tørre å gå på do. Så det fikk hun. Og så ble det bestilt kiropraktortime til henne i tilfelle der var en låsning i ryggen som gjorde at hun fikk vondt når hun presset. Det viste seg at hun hadde låsninger både i bekken, korsrygg og et kne bak. Hva slikt kommer av er vanskelig å si, men det kan være et fall under lek, det kan være fra en uheldig bevegelse eller det kan være fra en skade. Bolla hadde vært skeptisk ved starten av behandlingen, men på slutten sov hun nesten- så noe må ha løsnet. Og hun har ikke hatt tilbakefall av kolikk. Hun skal tilbake for oppfølging hos kiropraktoren og så håper vi at hun slipper mer plager.

Matmor truer med at vi ALLE skal til kiropraktor for sjekk en gang i året, for å forebygge skader. Jeg er usikker på om det er en og ide- skal fremmede folk ta på meg så vil jeg først godkjenne vedkommende. Slik som den dommeren den gangen- som var snill og hadde rosa fjørleke og som selv om hun klaget på magen min så følte jeg meg trygg der i armkroken hennes. Godt hun ikke ser magen min nå.. jeg har nok vært litt lite aktiv i vinter. Men det skal bli nå!! Det går mot lysere dager, varmere vær og mammamennesket har begynt å overtale pappamennesket om å lage en kattegård så vi kan gå ut når vi vil. Det har nemlig blitt så mye ørn i lufta rundt her at hun er redd for å slippe oss ut når de ikke kan passe på. Selv om jeg ikke er redd for ørn, det er jo bare en fugl, så ville jo en slik luftegård gjøre at vi kunne gå ut selv når menneskene IKKE er hjemme da! Vi får håpe det blir noe av.

Jeg avslutter med nok et sitat: «fortell alltid videre det du har lært»

Prrr fra Yoda