Regnbuen

«vi lever under en regnbue»

Jeg er Yoda, og det vet snart alle her på øya hvor jeg bor. «Hvordan går det med den hårløse?» spør de når de går forbi. Jeg lusker meg bort og lar dem få kjenne på meg. Jeg er da ikke hårløs?? Altså jeg hadde ikke så mye pels da jeg kom hit ut for snart 3 år siden, det var mer som en fløyelskåpe nesten da, nå har jeg jo krøller både her og der! Og jeg er superflink å stelle det jeg har.

Hver dag når mammamennesket er ferdig i dusjen- er jeg klar for å få meg en vask og hopper opp på henne.. så da må hun jo ta imot- og kose litt slik at jeg blir «lettere fuktig» i pelsen og kan dermed få en ordentlig kattevask. Da maler jeg rett høyt og er fornøyd en stund med å tørke meg.

Og så er jeg flink å sandbade ute. Og nå har vi fått så mye ny sand på plattingen også, for «noen» har luket og strødd på ny sand så jeg kan rulle der, sånn ordentlig fin sand er det, som legger seg fint inni pelsen min og som jeg kan riste ut på gulvet inne etterpå så bare det fineste støvet sitter igjen og jeg blir lysegrå!

Og på grus da- det er rådeilig! Litt sånn vondt også- men det er blitt nesten en daglig ting når været er bra. Det er mer som en massasje!

Jeg prøver å lære denne Bolla dette- men hun er ikke så interessert. Hun vil heller ligge i gresset unger buskene og jakte på smådyr og sommerfugler. Hun har fått på seg halsbånd- og dust som hun er så springer hun TIL mammamennesket for å få på denne når den piper (den gjør det når de setter den sammen) JEG derimot springer for å gjemme meg- og av og til medfører det at jeg får gå uten halsbånd. Det er så stort og klumpete synes jeg når jeg får det på- men jeg glemmer det litt etter hvert da. En kveld var det veldig bra jeg hadde det på faktisk! Jeg var ute og luftet meg litt sånn utpå ettermiddagen- og så begynte det å regne så grenseløst! Så jeg smatt inn i en sånn garasje greier. Og så kom der noen og lukket porten! Jeg kom ikke ut! Jeg ropte og ropte men ingen kom. Og det ble mørkt også, jeg begynte å bli kald og måtte lete etter en plass å legge meg så jeg kunne holde varmen.. Jeg ble redd og følte meg så liten og alene.. Jeg vet ikke hvor lang tid det gikk- for tid har vi ikke så god peiling på oss katter- men jeg følte at jeg burde ha vært inne til kveldsmat og det pleier å være kl 23. SÅ plutselig begynte halsbåndet å pipe og lyse! Og ikke lenge etter hørte jeg mammamennesket rope og jeg ropte tilbake at HER ER JEG!

Døren i garasjen åpnet seg under meg og mammamennesket kom inn og sa «næmen Yoda da- der var du jo! Du må ikke gå inni garasjene så langt hjemmefra, eller noen plass egentlig! Åhh du asså.. godt du hadde på deg halsbånd». Så sluttet halsbåndet å pipe og lyse og jeg sto der oppe på loftet i denne garasjen (for der hadde jeg funnet noe å ligge på) og turde ikke gå ned trappa engang. Det var riktig så godt å få opp mammamennesket til å hente meg ned, holde meg tett inntil seg og bære meg hjem gitt.. DA malte jeg høyt da kan du tro, og måtte klage litt også, for jeg hadde jo ventet lenge på henne. Og så fikk jeg av halsbåndet, kveldsmat og kunne legge meg.. Akkurat da var jeg glad jeg hadde hatt på meg halsbånd. Jeg HAR pels- litt her og der- men å fryktelig varm er den ikke når sola går ned så jeg hadde nok blitt veldig kald og sulten om hun ikke hadde funnet meg.

Sola ja- den har liksom kommet og gått siden sist den, noen dager er det superdeilig og så varmt at det er for mye for meg, og andre dager er alle dører lukket og ovnen på.

Vi har feiret flaggdag- og vi har vært på fjøreturer, og vi har hatt besøk! Det var veldig gøy, men etter en hel uke med et minimenneske i hus så var det godt når de dro også. Det var fryktelig spennende for oss alle å ha ham her da, for det ble jo både bygget lego (og der er mange fine små ting!!)

Tegnet med fargestifter, blåst såpebobler og lekt noe som heter «kaptein sabeltann» i fjøra. Jeg var vist noe som het PINKY en dag, jeg vet ikke hva det er men denne mini-menneske pratet til meg og skulle ha meg til å bli med fra stein til stein nedi fjøra. Mammamennsket var med også- hun var noe annet. Tror hun het langemamma eller noe.

Så har vi Bolla da, denne hårete glade greia som vokser enda (jeg har sluttet å vokse, på utsiden).

Hun er veldig pen, og er alltid hoppende glad og lett å få med på lek og moro. Hun har nå lært å se hvor vannet blir av i do, hun har lært å leke gjemsel, og hun har lært å leke med pinne- nesten. Hun forstår ikke helt at hun IKKE skal fange den -bare la menneskene dra den rundt og fram og tilbake på teppet mens hun NESTEN fanger den- eller bare se på at den beveger seg. Men det blir kanskje. 

Og så har vi perfeksjonert sisten da, og av og til blir Onkel Hårek med også.

Men ingen er som Kompis var. Jeg overhørte forresten mammamennesket si at Kompis skal kanskje komme tilbake! Åhh det blir spennende å få Kompis hit igjen? Skal tro hvor han er nå!

Onkel Astor derimot er aldri med på lek lengre- han kommer av og til og ser på pinneleken- og han er der alltid når vi skal ha middag eller kveldsmat, men bortsett fra det er han kun og sover en plass eller ligger på fanget til mammamennesket. Han har vært ute litt på varme dager i sommer men ikke mye. Han ble båret med på tur en dag, og han vil så gjerne gå selv- men klarer ikke så mye.

Han er gammel og stiv, og det som heter litt anemisk og har ikke helt friske nyrer visstnok. Mammamennesket får ofte tårer i øynene når vi koser med ham om kvelden, jeg tror vi alle vet, også Onkel Astor, at det går mot slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten Onkel Astor- han er klippen i huset. Trygghet- kos- og han får alltid menneskene til å gi oss noe godt. Å få gnure hodet ned i pelsen hans og tråkke er det beste jeg vet. Og jeg ligger alltid inntil ham om natten om det er litt kaldt.

Mammamennesket tok med seg Onkel Hårek og Bolla på tur her en helg, og kom hjem med et nytt klorestativ til oss! Det synes jeg var veldig rett gjort av henne. Det er viktig å la oss på herje fritt på noe møbel- når vi ikke får lov på stoler og sånn. Og å sette det sammen var en opplevelse- og jeg var snar å kreve at jeg var sjef! Og klatret oppi det så snart jeg fikk noe å klatre på. Men tror dere ikke at mammamennesket vill ta meg ned igjen da! Sa at det ikke var trygt enda- det var ikke fast! Da måtte jeg knurre litt og si at det var bare tull- men da ble hun omtrent knurrende tilbake gitt! Så jeg ga meg fort, jeg forstår når grensa er nådd med henne.

Pappamennesket derimot er jeg sjef over- Han gjør akkurat som jeg vil stort sett. Han kan det meste på kommando; leke gjemsel- klø meg på halsen- leke med pinne- finne mat- ta på seg pledd så jeg har å ligge på- lar meg gå ut uten halsbånd og ja du vet.. litt lettere å bestemme over liksom. Og så får han så lys stemme når han prater til meg! Han er morsom han.

Det skjer noe annet her også forresten. Det buldrer under oss, jevnt og trutt. Hele huset rister av og til. Det er en stund siden det startet, og det skal visst fortsette en god stund til. De bygger noe som heter tunell under huset vårt! I starten var vi redde for disse lydene, men nå bare registrerer vi dem og vet de ikke er farlige. Det skal komme vei helt til fastlandet. Nordøyvegen heter den. Da kan vi dra til byen når som helst sier de, og slippe å kjøre fort hjem for å rekke ei ferge. Og om vi skader oss etter kl 22 kan vi faktisk dra til veterinæren. Det kan vi ikke nå- for her går ikke ferger. SÅ det er jo bra. Særlig med tanke på Onkel Astor. Men det er over ett år igjen til den er ferdig..

Verden er nesten som før selv om vi har denne Corona tiden, med andre ord. Alle menneskene er tilbake i sine rutiner, og vi i våre. Noen dager er solfylte og noen dager er regntunge, og noen dager blåser det så mye at man kan lure på hvordan fuglene overlever. De farer for forbi ruta i hvert fall!

Å være Yoda og å få leve slik jeg gjør, gir livet så mange farger- ja mer som en regnbue av opplevelser. Og her en dag opplevde vi regnbuen utenfor- den er så vakker. Av alt det vakre som finnes og blir til og som jeg ser rundt meg- så tror jeg regnbuen er noe av det vakreste.

Til neste gang- ta deg tid til å nye en regnbue om du ser den! Og helst sammen med en som meg.