1. nov, 2019

Nye tider

«Do. Or do not. There is no try.»

Jeg er Yoda, og jeg prøver ikke. Jeg bare gjør. Uten å tenke så mye på det egentlig. Vil jeg så vil jeg, og vil jeg ikke så sier jeg ifra.

Jeg vil for eksempel IKKE ned fra kjøkkenbenken når jeg jakter fluer. Og da sier jeg i fra. Dumme mennesker som da flirer!! Jeg må da få lov å knurre og frese litt, altså si fra! Menneskene klager jo hele tiden, uten at noen flirer av dem.. Men meg skal de le av. Og når jeg da ser hardt på dem i tillegg, fordi de flirer, så ler de enda mer. Duster.

Jeg vil heller ikke alltid klippe klør når jeg skal, og her en kveld ville jeg slett ikke. Jeg klaget og klaget og kikket strengt på mammamennesket flere ganger.. men da ble hun streng tilbake gitt. Så jeg fant ut at det var best å sitte i ro og la henne bli ferdig.

Jeg er Yoda, jeg er ikke som alle andre. Og døm meg ikke på størrelsen. Jeg er sjefen her i huset! For det har jeg selv sagt.

Selv om å opprettholde sjefstittelen begynner å bli litt vanskelig. Yngvild, min fine lille NFO venninne har nemlig vokst forbi meg.. og hun har så mye pels!! Og for et tempo! Hun var mye ute i sommer og lærte seg å jakte mus og fugler, så å nå skulle ta opp kampen om viftepinnen det holder jeg meg for god til. Jeg bare venter til hun blir sliten, og SÅ er det min tur.

Hun og Hårek har vært borte noen helger, på sånn utstilling. Jeg vil jo ikke at fremmede tar i meg uten min tillatelse, så jeg får være hjemme med pappamennesket og Astor og Leah. Ja Leah ser vi jo knapt, hun er ute for det meste. Inne og spiser og knurrer litt til meg når jeg fanger bakbeina hennes, og så vil hun ut igjen. Astor derimot, han hviler mye. Men det hender han slår seg løs og ligger og leker litt med meg og pinnen når den beveger seg. (eller menneskene beveger den da)

Meg og Astor NYTER å ligge varmt og godt inntil hverandre å bare se på naturen og dorme på vår nye pute. Av og til blir det litt for varmt for han, så han går på teppet og legger seg. Vi har nemlig fått oss en saccosekk! Mammamennesket lagde den, og du skal tro det var en gøyal affere da det kom tøy og tråd og sånne små hvite greier inn på stua.. De hvite greiene fikk vi visst ikke leke med, og mammamennesket ble rett sur da jeg veltet posen de var oppi. Hun tok oss alle ut på gangen mens hun ryddet dem opp.... Men tøyet kunne vi da sitte på sa hun, ligge på og skli på en stund før det «poff» ble til en pute. Den er sååå god og varm! Og myk! Jeg kan slenge meg nedi, eller gå sakte, eller hoppe, og uansett så er den liksom bare helt passelig! PERFEKT. De små hvite greiene er inni den.. jeg kan kjenne dem. Og det kan hende jeg en dag vil hente noen ut…men ikke enda.

Dagene ellers har vært fine, men rolige i sommer/ høst så langt. Helt til for en uke siden.

Da var igjen mammamennesket ute og reiste, uten Yngvild og Hårek denne gang. Og hun kom hjem med en ny katt.. sukk. Som om her ikke var nok. Men han skulle visst ikke bo her for alltid. Bare en stund sa hun. Skulle visst gjøre noe med Yngvild.. forsto ikke helt hva hun mente jeg…

Jeg mente derimot at vi var mange nok og freste masse til ham! I to dager minst! Men denne gutten var så forsiktig, og leken og snill. SÅ etter å ha nøye vurdert ham fra avstand, fant jeg ut at han muligens kunne brukes til noe.

Så da gjør jeg slik jeg pleier. Slutter å tenke å bare gjør. Så jeg sprang bort og startet oppdragelsen. Han må jo lære å leke på MIN måte.. inn i tunellen og teltet slik at jeg kan hoppe oppå og låse ham fast, stå å vente på at pinnen skal bevege seg, klatre til topps i klorestativet og leke med hverandre der slik at vi neste detter ned osv osv.

Og vet dere hva han gjorde? Han fant en ball, (dem har vi jo mange av og jeg springer etter dem når de blir kastet bortover gulvet) og så trillet han den med labben sin og sprang etter selv? Har du sett så smart? Så det måtte jo jeg og prøve da.. Funka det gitt! At jeg ikke har kommet på det før!

Så nå leker vi litt slik jeg vil det, og litt slik han vil det. Men mest leker jeg med Yngvild likevel. Sisten er gøy. Opp trappa, og ned trappa, rundt menneskene i sofaen og opp klorestativet. Det går fryktelig fort av og til, og om jeg er sist hender det jeg tar en snarvei. Uten å tenke selvsagt. Går ikke alltid så bra..

Men jeg tåler en trøkk da. Jeg er jo Yoda.

Nå er det mørke kvelder, litt kaldere i huset, og snart vinter sier de. Men med saccosekk, Astor, og gode lekekamerater så ser jeg frem til den. Og hvem vet hva framtiden bringer?

Mvh Yoda.