Hvor skal jeg starte?

Nåja, siden sist så har det skjedd litt forskjellig: Det har vært noen dager med fint vær. Meg og Bolla har tuslet rund og fanget mus til Willie som har stått i sele og bånd. Han lå der bare og lukter på gresset han. Og jeg har jobbet i hagen med pappamennesket.

Den hvite hannkatten fanget mammamennesket inn en dag- hun har visst pratet mye med eier av denne katten- og etter at hun fanget den inn så har vi ikke sett den igjen. Det gikk ett rykte om at den hadde «mistet balla» hva nå det betyr.

Men det har jammen meg dukket opp en annen! Han kommer bare av og til, og ikke før det er mørkt ute- og setter seg heeeeeelt tett ved vinduene våre og hyler og skriker! For en dust! Så vi sitter på innsiden og ser på at han styrer på. Willie blir litt stressa da stakkar. Han er jo så full av hormoner. Vi vet ikke hvem denne er eller hvor den hører til, så hvordan vi skal kunne få ham til å slutte å komme vet vi ikke. Det er et problem dette med sånne kranglefanter som går rundt og er sinte. De har sikkert en grunn for det- og det er jo egentlig bare synd på dem- men irriterende er de jo likevel da. Ikke alle katter er så godhjerta som meg. Mulig mammamennesket finner en løsning.

Hun gikk ut om kveldene i sommer- nesten hver kveld- og kom hjem og luktet annen katt. Og sånn små-katt lukt var det også. Og en kveld kom kattepasseren vår med et lite bur. Ut av det buret kom det 4 små!! ALTSÅ HALLO! Jeg ble skikkelig sur- for det var midt i «ligge på fanget å se tv» tiden vår her hjemme. Og så kom alle disse små! Og de freste til oss- frekkingene! Så da freste jeg tilbake- og da sprang de under kjøkkenbenken.

Ikke visste jeg hvorfor de kom, og ikke om de skulle bli her eller bare besøke. Den ene av dem var rett respektløs- hun kom tilbake etter en bitteliten stund, freste tilbake og sprang forbi meg og etter pinnen som menneskene lekte med oss andre med. Men hun var fin, jeg må innrømme det. Virkelig søt. Så jeg klarte ikke være sur på henne så lenge. Det har vært litt kjedelig her i det siste. Jeg prøvde å få dem til å leke med meg, Willie prøvde å få leke med dem han også. Bolla la seg ned og observerte bare. Men vi var nok litt store og skumle. I starten. Det varte ikke lenge så begynte de å bli litt husvarme- og da skulle de dra!

Jeg ble litt lei- men så la jeg meg på fanget og kikket på tv i ro og fred. De var kjekt med besøk.

Ikke lenge etter så flyttet Willie ut i kattehuset. Det står nedenom den store balja som menneskene bader i av og til. Dit var kommet en hokatt som han visstnok skulle «få kose seg med». Han ser mest ut til å kose seg uten henne da. Jeg er der nede og ser på dem av og til. Han sitter i utegården for det meste. Mens hun ligger mye inni huset. Jeg vet ikke hvor lenge han må være der å «kose seg»- det er visst ikke så lett å vite.

De 4 små kom tilbake de sånn av og til i ukene som gikk, og så ble sannelig den lille søte frøkna glemt igjen en kveld! Jeg forsto selvsagt at hun ikke var glemt, hun skulle være her! Og da ble jeg litt glad- men prøvde selvsagt å ikke vise det. Hun bare skled rett inn i flokken, og ligger like mye på pappamennesket som hun andre. Så han er litt kry for det da- og så slipper jeg å gå fult så mye mellom dem begge om kvelden slik at begge får nok kattekos. De liker å ha noen på fanget begge, så nå er det litt flere enn bare meg som liker det tilbake.

Å nå begynner jeg på utdannelsen hennes. Sisten er først, for det er enklest. Jeg springer- og hun etter. Så snur vi. Men midt i den leken så finner hun ut at hun vil gjøre noe helt annet! Leke med en mus- en ball, klatre eller hilse på mennesker. Jeg klarer ikke å bli sint på henne, hun er rett og slett

for søt til det. Maler og tråkker, og er veldig lik Bolla faktisk- bare MYE mer kosete. Heldigvis så MÅ hun ikke ligge på min plass på menneskene. Og hun lar meg til å med kose henne i pelsen- sånn som Astor gjorde. Jeg tror vi kan bli riktig gode venner! Hun har neste forstått dette med å ligge til middag også. Men legging om kvelden har hun ikke forstått enda..

Vi har laget et virkelig fint område i sommer meg og pappamennesket, som han har oppkalt etter meg. «Yoda-cabana» heter det. Jeg vet ikke helt hva Cabana betyr- men tror det må være noe med kos. Vi har jobbet hardt meg og han, og der koooser vi oss masse sammen mellom jobbene!

Og så har vi fått noe som heter fastlandsforbindelse til øya vi bor på. Nordøyvegen heter den, og den gjør visst at menneskene kan reise uten å måtte ta ferga. Jeg lurer på hva det vil bety for oss, og det vil bety noe i det hele tatt? Men at er bra for oss sier de i hvert fall. Vi kan dra når vi vil, og komme oss hjem uten å risikere å bli for sein til ei ferge. «Det blir tryggere for oss, for vi kan nå veterinæren om vi må. Men nå er dere så forsikret at nå blir dere vel ikke skadet …» sier hun derre.. «OG jeg kan komme meg helt hjem når meg og lillegull skal på utstillinger!» Lillegull er denne nye søte tingen det..

Mellom nye venner og nye veier, og nye plasser å kose seg så går livet videre her hos oss. Jeg har kost meg litt ekstra rund- selv om maten står på loftet. Jeg synes ikke selv at jeg spiser så mye, men jeg må innrømme at jeg er litt tyngre i mageregionen. Ikke så bra blir det sagt- for det vil jo gå utover muskler og ledd. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal slanke meg.. Jeg gjør jo ikke noe jeg ikke vil selv liksom.. mulig jeg må begynne å ville gjøre noe mer. Jeg ble med på tur her en dag det var fint vær. Willie blir luftet i bånd av og til, men ofte så blåser det så mye at jeg blir kald- så da gidder jeg ikke være med- blir heller på cabanaen... Men denne dagen var det superfint vær, og jeg ble med helt til vannet på utsiden av haugen bak huset. Det er en riktig fin tur det. Men skog og lyng og Leah som dukket opp og ble med oss. Litt på avstand- for hun har en svær intimsone man helst ikke skal innom. Jeg bryr meg ikke, men Willie vil jo da helst innom å se om det kan være noe han kan kose seg med.

Nåja, en rett fin tur ble det og vi satte oss på berget og tenkte litt mammamennsket mitt og meg mens Willie snuste rundt og tisset overalt. Jeg satt meg som vanlig med frempotene på skoen hennes.

« så heldig du var Yoda, at vi fant deg» sa hun først- og jeg forsto ikke noe. Jeg funnet av dem? Hva mente hun nå? Det var da jeg som valgte dem? « jeg tror ikke du kunne fått et bedre hjem jeg, så sær som du er. Du vet det er ikke alle katter som får hjem som passer dem. Men det burde de få- for da blir det så mye kjekkere for både dem og eigeren. Når kjemien og personligheten ligner liksom. Du er jo en særpeis, og du vet det- og vi liker at du er det for du er så annerledes enn de andre vi har. Litt sånn motvekt som minner oss på at katter faktisk skal få lov å ha litt vilje selv også. At ikke alle bare godtar hva vi gjør med dem, og at vi slett ikke skal utsette dem for alt mulig bare fordi de lar oss. Og så har du så mye personlighet. Du er så tydelig i det du vil kommunisere at vi av og til tror du snakker til oss. Jeg lurer meg på hva du var i ditt forrige liv- om det nå er sånn at vi blir reinkarnert. Jeg liker tanken på det jeg, at man kan få prøve forskjellige typer liv. Man blir klokere da. Jeg tror du må ha vært et meget spesielt menneske om du var ett. Garantert ikke lett å ha med å gjøre- men god på bunn. Skal tro om det betyr at jeg også er en særpeis? Glade i mat er vi i hvert fall begge to! og nå må vi hjem å ha kveldsmat» sa hun. Jeg måtte gruble litt på dette på veg hjem. Vi er jo tross alt «i menneskehånd» oss dyr. Om ikke de passer godt på oss- så har vi det ikke godt. Får vi ikke rent vann hver dag- så må vi drikke gammelt. Tømmer de ikke doen vår- så må vi bruke skitten do. Setter de ikke av tid til oss, så får vi ikke kos. Passer de ikke på at vi har det varmt eller kaldt nok, så må vi bare godta det og? Så jo hun har vel rett, selv om jeg valgte henne- så var jeg jo heldig som fant dem. Men sannelig var de heldige også. Jeg er jo ikke akkurat noe de kan bestille noen plass.

Jeg er jo Yoda, og som jeg sier «Du finner bare det du bringer med deg»

Tygg litt på den dere til neste gang.

Prr fra Yoda og lillegull.

Drepe fontene.. check. Det er utført, flere ganger.

Det koster litt krefter da, jeg må VIRKELIG jobbe hardt for å få den frem slik at jeg får tak i ledningene og kan dra i den og kjenne på den deeeiiiilige vibreringen. Men jeg har fått hjelp, Willie -my man- har forstått at han kan hjelpe til, i hvert fall med å søle vannet utover.

NOEN forstår ikke meningen med dette- mens pappamennesket fremdeles bare flirer av oss. Jeg er rett stolt av bragden vår- og jeg viser det! Men jeg orker ikke dra frem fontena hver dag. Jeg gjør det når jeg er litt frustrert og har litt ekstra krefter. Som for eksempel når de lar oss være hjemme alene litt for lenge, eller mammamennesket er borte over natta. Altså, jeg kan jo ikke si det med ord, så de forstår godt at jeg må si det med handling. Mye handling.

Pappamennesket påstår jeg prøver å lage menneskelyder- særlig når hun andre er borte. Maser og skravler og sånn sier han, prøver med forskjellige lyder for å se hvilke som får ham til å gjøre det jeg vil. Og det er jo sant. Jeg trener ham jo!

Prosjektet for våren er:

- å få ham til å ligge til middag litt kjappere etter at de har spist middag. Det gjør jeg ved å se når de nærmer seg tom tallerken, for så å springe inn på vinterhagen og mjaue- så inn på stua og mjaue og kikke på dem- så gjerne en tur opp på katterommet for å gå på do (det er jo greit før man skal sove) så ned og opp på pappamennesket for å få skryt og legge igjen litt sandstøv slik at han MÅ reise seg fra stolen å koste det av (vi har maissand- så det er ikke vanskelig eller farlig støv)- så springer jeg ut på vinterhagen igjen. Inn og ut av vinterhagen gjentas til han da kommer og legger seg.

- få ham til å være raskere å lage «knegrop med rett teppe» til meg, og å ligge der litt lengre. Dette oppnår jeg ved å være snar å hoppe opp på sofaen når han går inn dit, gå bort til DET teppet og vente til han har tatt det over seg- så gå oppå ham og teppet, av ham og teppet og på igjen til han legger seg på siden og bøyer beina slik at det blir en fin varm og myk grop bak knea hans til meg. Så er det å gå litt i runding, tråkke det til, før jeg med et fornøyd sukk kan legge meg og nyte det. Når alarmen går for å si at nå er hvilen over- må jeg da altså gjenta disse nytelseslydene noen ganger- så ligger han litt til.

Så langt så går det fremdeles for treigt å få ham inn på vinterhagen- men nå kommer knegropen raskere på plass- og noen dager ligger vi rett lenge- for da drar han opp denne telefongreia og ser på – så kan jeg gnure litt lengre. Mammamennesket pleier ikke å ligge så lenge- og hun har helt feil plassering av beina- så der kan Willie få ligge. Eller Bolla kan gå bortom å stange litt på henne når hun har sovnet så hun ikke sover så lenge. Noen må jo fylle matskåler og tømme kattedo også.

Matskåler ja! Det frekkeste har skjedd. Vi har ikke matskål på kjøkkenet lengre! Jeg må gå opp trappen og inn på katterommet for å få meg mat- noe som medfører at jeg ikke spiser så mye, men det hender faktisk at skåla er TOM også! Kan dere tenke dere følelsen av å komme sulten til TOM MATSKÅL! Og attpåtil når menneskene er borte på jobb! Å måtte vente til de kommer hjem- og så få Bolla til å flørte og mase så de forstår at den er tom (for JEG skal da ikke behøve å tigge) og vente på at de går opp og fyller på den. Da hender det at jeg må drepe fontena igjen og matmor frustrerer for der ER STRØM inni- sier hun. Er det det som gjør at ledningen dirrer? hmmm

Altså denne grusomheten har medført at jeg faktisk ER litt lettere i kroppen da- ryggen føles litt bedre og jeg spretter litt lettere når vi springer sisten. Bolla vår ser vi ikke noe forskjell på- for hun

elsker å ligge på katterommet å se ut vinduet- og har dermed kort vei til matskåla hele dagen. Jeg mistenker henne for å være den som tømmer den også. Hun har visst fått en sånn «chip»- så etter å ha vært ordentlig «lett i rumpa» en ukes tid for ca 3 mnd siden- så har hun sakte men sikkert lagt på seg og bygget seg opp igjen etter å ha produsert de forferdelige 5 (som jeg faktisk savner). Hun har fått muskler og pels og ser ut som et ordentlig skog-troll for tiden.

Willie har vokst og vokst- han er laang og tynn. Med en hale jeg rett og slett er misunnelig på. Den er så lang og buskete at hadde jeg hatt en sånn så kunne jeg overlevd ute- kanskje. I hvert fall sluppet teppe når jeg sover middag!

Dagene ellers er rutine og avslapping. Morroa må vi lage sjøl. Pinneleken er fremdeles en favoritt, selv om jeg nå mest ser på at Willie og Bolla leker- for de er så brutale! Jeg har det tryggest litt på avstand. Og vi har fått en ny leke, som henger i strikk ned fra dørkarmen! Den pleier komme frem i helgene. Aldri når ikke menneskene er hjemme. Den kan visst være farlig påstår de. Den er morsom å fange- dra med seg og så slippe! Da spretter den rundt nesten som en fugl!

Vi leker sisten og gjem og let også, men det blir ikke så mye som når de 5 små var her. Så det blir tid til litt reflektering over livet, meningen med det, hvorfor ting er som de er og skjer som de skjer. Jula kom og gikk- Nyttår likeså. De kommer og går hvert år- selv om liva våre endrer seg mye imellom dem. Jeg savner Astor, og jeg må innrømme at å ha de små her ga mye glede og liv i huset. Nå når det er bare oss 6, om man skal regne med hun som er ute det meste av døgnet, så er det en rolig og litt kjedelig hverdag.

Jeg sitter ofte foran peisen og tenker på dette, etter å ha fått fyrt opp. Eller jeg ligger i eska mi og tenker på hvor godt jeg har det. Da hender det at jeg har det sååå godt at jeg lager høye koselyder så menneskene skal forstå nettopp dette. At slike små varme stille øyeblikk av godhet og nytelse er selve meningen med livet faktisk!

Det er de øyeblikkene man må nyte, ta vare på og huske. Jeg kan huske meg og Astor pleide å ligge her sammen, eller oppi ei seng, eller på et fang. Snille gode Astor, som Willie prøver å fylle skoa og plassen etter. Han blir aldri Astor- men han er like snill og god- bare annerledes. Jeg blir så varm om hjertet når jeg tenker på Astor, og det er en god følelse samtidig som den er trist- for han dro jo. Kanskje det er nettopp når vi befinner oss i de mørke øyeblikkene at vi må prøve å finne lyset i dem. At vi må bruke det vonde til å skape noe godt?

Det å kunne minnes med glede. Det å være glad for at man faktisk har opplevd å være så glad i noen at det gjør vondt at de ikke er her lengre. Det at man samtidig kan huske hvor fint det var å være sammen og føle glede ved det- la følelsen av glede presse bort sorgen.. Ikke vet jeg, jeg er bare en katt. Men jeg velger å gjøre det sånn.

Jeg nyter andre øyeblikk også, og en dag det var fint vær så var jeg faktisk ute i snøen! Mammamennesket hadde laget stol til meg med saueskinn og fleece-pledd. Men jeg ville heller være med Willie litt uti dette hvite kalde, og det var så gøy at vi glemte tiden. Så det endte med at hun fanget meg, og tok meg innapå jakka si og varmet meg opp igjen etterpå. Jeg var blitt litt kald, litt veldig kald, men også veldig glad! Det var også en nytelse. Først å ha det gøy i det kalde hvite, og så å bare kjenne at noen var glad i meg, og brydde seg.

Og her en annen dag så fikk vi kokt sei igjen. Det er en stund siden det nå. Og det var såå godt! Jeg må innrømme at da var det jeg om spiste tomt skåla, og etterpå måtte jeg legge meg i eska og sukke igjen. Det gikk lenge før jeg klarte strekke på meg for å si det sånn. Mat er også en nytelse. Og selv om matskåla av og til er tom- så sulter vi jo ikke. Vi har både vann og mat nok. Ikke alle har det.

En dag jeg satt og kikket ut vinduet mitt, oppdaget jeg noe rart som gikk utenfor. Det lignet litt på en katt, men hadde en sykt kraftig lang hale og stutte små bein.. den kom tilbake seinere på dagen- og da var pappamennesket ute og han såg den også. Det var en Oter sa han! Den la seg under trappa ute, og mammamennesket prøvde å gi den kattemat for den kunne da umulig være frisk mente hun- men da sprang den fort avgårde gitt! Feilet ikke noe som helst- var nok bare nysgjerrig. Den skulle ikke ha noe menneske nært innpå seg ihvertfall!

Vi vil visst ikke ha den her- for den biter katter og kan være temmelig hissig så vi håper den ble så skremt at vi ikke ser den i hagen mer.

Ble ikke så langt innlegg fra med denne gang, dagene er korte og kosefaktoren høy. Men mammamennesket sier til meg: du må bare nyte stillheten Yoda. Enn så lenge..

Hva mener hun med det tro?

Peace and Love folkens!! Prrr fra Yoda.

De forferdelige fem»

Jeg og min bestevenn Willie! Vi hadde det sååå bra! Han er ikke så liten lengre! Men han er smart! Han følger med på alt jeg gjør, og forstår at det er smart å gjøre som Onkel Yoda!

I skrivende stund så kan han følgende:

-         Være med å påvirke mammamennesket så hun har tid å leke pinne før hun går om morgenen

-         Leke tunnel- og telt- leken

-         Galoppere med mye lyd som en Devon

-         Lage kom og lek lyder, springe lyder og se om du finner meg lyder.

-         Han kan være pute for slitne Yoda-kroppsdeler (jobber litt med den da)

-         Være med å sørge for at pappamennesket fyller opp den store fontena med lokk hver morgen.

-         Være klar når mammamennesket går ut av dusjen- så vi får oss en vask.

Han er flink til å kose også, men jeg savner nok Astor enda på det punktet. SÅ stor mage har ikke Willie enda at jeg kan gnure og tråkke samtidig! Men jeg skrev vi HADDE det sååå bra! Det skjedde nemlig noe.

Bolla, som jeg fortalte sist hadde begynt å forandre seg- ble enda mer forandret. Hun ble rund om magen, og rett gretten til tider. Og den magen bare vokste og vokste til den ble som en stor ball- og alt hun gjorde var å sove, spise og gå på do. At noe spesielt skulle skje det merket jeg- for mammamennesket ble til en tusseladd, esker med tepper kom opp overalt, det ble ryddet plass i skuffer og skap. «kanskje hun vil ligge her… eller her… eller her…». Maten ble annerledes, mer våtmat (nam) i tillegg til at vi har fått kattungemat også på grunn av Willie. Og snart hadde jeg også sånn bollemage. Ikke så stor som Bolla sin da, og ikke beveget den seg heller- slik som Bolla sin gjorde.

Da det ble en sånn dag i uka da alle er hjemme, så endret Bolla seg plutselig- og ble superhyggelig mot Willie! Skulle ha ham med seg inn i skapet, og opp i en eske. Hun har egentlig ikke villet hatt noe med hverken han eller meg å gjøre i det siste så dette var rart! Og hvorfor han og ikke meg?? Nei- noe stinket. Jeg ble sint for dette forsto jeg ikke- og trakk meg tilbake med et Yoda fres. Mammamennesket dullet og dallet rundt og samlet sammen ting og tang- og så tok hun med seg Bolla inn på rommer på siden av vårt. Jeg fikk ikke bli med nå heller! Jeg ropte og kikket under dørsprekken lenge, prøvde å åpne døra på alle måter jeg har lært, men nei da. Willie prøvde også- men han fikk heller ikke åpnet den. De var bare der inne. Vi kunne høre at Bolla gjorde noe- men visste ikke hva. Vi forsto at noe spesielt skulle hende- men ikke hva. Og ingen kunne forklare oss det heller. Så jeg surnet..

Hele dagen var de der. Jeg ble surere og surere, forsto ingen ting. Prøvde å komme inn med jevne mellomrom. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke liker å bli holdt utenfor, jeg vil jo vite! Og jeg ble nok litt urettferdig sur på Willie. Pappamennesket synes jeg var kjempemorsom, da jeg klatret opp på ham for å få trøst, men ga tydelig beskjed til Willie da han nærmet seg oss at: DU BARE GÅR! Jeg fikk ligge på stolen med pappamennesket så lenge jeg ville. Han er grei han. Og han liker meg veldig godt. Carinamennesket var litt inn og ut av Bolla sitt rom- og jeg synes hun var dum som ikke slapp meg inn- så jeg freste til henne og når hun ville trøste meg. Når de er dumme- kan jeg være dummere.

Mammamennesket kom bare ut for å stelle seg, oss og ordne til natta. Fulgte oss på rommet vårt, ga oss litt våtfor og mumlet noe om «babyer» og «koselig» og «det blir nok snart».. og så gikk hun inn igjen til Bolla. Rommet vårt ligger vegg i vegg- så vi hørte dem hele natta og lurte på hva som skjedde. Og utpå morgenkvisten kunne vi høre noen nye vesen der inne, litt piping og sånn. Og etter enda noen timer kom mammamennesket inn til oss med noen kluter som vi fikk lukte på. «Her Yoda, her kjenner du lukta av de små nye onkelungene dine!»

Det luktet rart- jeg skjønte at dette var noe spesielt. Det luktet katt- men nytt, blod og ugjenkjennelige lukter. Og det luktet Bolla på en måte også.

Og så gikk hun inn igjen- og jeg fikk fortsatt ikke være med. Jeg ga beskjed om at det ikke var akseptabelt- men jeg er jo ikke dum- og forsto samtidig at her kom jeg ikke inn enda. Så jeg ga meg nokså snart og gikk ned for å leke med Willie. Litt sånn halvhjertet..

Mammamennesket ble der inne det meste av dagen, og om natta. Hun lot meg lukte på hendene hennes hver gang hun kom ut derfra- og lukten var god på en rar måte. Jeg hørte jo av og til små pipelyder, syltynne små mjau og masse koselyder fra Bolla så hun hadde det i hvert fall bra!

Pappamennesket fikk også komme inn dit et par ganger, men fremdeles ikke jeg. Eller Willie. Men vi SKULLE få lov inn, det lovet hun. Og så, noen dager sener fikk vi det.

Jeg tuslet meg inn og bort til all den deilige maten som sto der, smakte litt på den og så hørte jeg disse lydene og kikket over kanten på eska. Og det lå det 5 små greier. Vet ikke helt hva jeg skal kalle dem. Ikke hadde de øyne, ikke kunne de gå, ikke gjorde de noe heller. Bare lå der. Jeg gikk bort og snuste for sikkerhet skyld- lukta var omtrent den samme som mammamenneskets hender, men hva i all verden var vitsen med disse da?

Bolla var suuuperkry, men også skeptisk. Så jeg bare utrykte heftig min misnøye over disse små og gikk ut igjen. Hva i all verden var nå de der godt for. Og det bare fortsatte liksom!! Svikeren Willie syntes de var kjempesøte?? SØTE? Små ubrukelige ting! Nei jeg hadde ingen som helst nytte av disse kos-og tidstyvene. De kunne bare dra bort for min del. Men god mat hadde Bolla på rommet sitt, så jeg freste meg inn hver dag for å smake på den. Drit og dra i de små mini-bollene.

Mens de små og Bolla lå der og vokste (Bolla vokste ikke da- hun krympet) så var jeg ute og gjorde store ting på plena! Jeg jobbet hver dag nesten sammen med pappamennesket. Vi støypte, bygget, snekret, malte, pusset, saget og alt sånn som oss menn gjør sammen. Jeg sørget for at vi tok pauser innimellom. Det er viktig med kos. Og så var jeg på besøk hos naboen. Han gir meg fisk og krabbe! Selv om han ikke har lov. Jeg synes krabbe er kjempegodt! Men så blir jeg dårlig i magen etterpå og må kaste opp. Så jeg burde ikke- men når man får det servert så..

Været har vært deilig i hele sommer, stort sett sol og fint hver dag. Jeg har fått nytt halsbånd som er litt mer behagelig, men ikke godt. Men det er ok. Jeg forstår at jeg må ha det på for å komme ut.

Men ute ja, Vi har bygget ettellerannet som de satte en STOR bøtte oppå! Og som de kan fyre opp peis i! Gjett om jeg koser meg! Masse gode lune trapper å ligge på, og stadig nye naboer som er nedom og kikker som jeg kan kose med. Av og til fyrer de lenge i den peisen, og så setter de seg oppi den store bøtta. De sier det er bading. De gjør så mye rart de menneskene.

Sommeren gikk mot hell. Og så en dag sto de forferdelige fem på gangen! Skulle de UT av rommet også? Kan dere se for dere 5 små respektløse drittunger i hele huset! Og ikke kunne jeg knørve dem for da kom Bolla og ble til en tiger. Og ikke fikk jeg ligge i fred på badet, ikke fikk jeg leke med pinnen alene, ikke fikk jeg spise alene. Overalt var de. Jeg ba dem holde avstand, og i starten var der litt gøy for da sprang så fort de kunne for å gjemme seg når jeg freste til dem. Men så oppdaget de jo at jeg ikke er så farlig som jeg later som, og så vokste de enda mer og gjorde så mye rart at jeg ble litt fasinert til slutt. Jeg har jo et hjerte da, og det begynte å bli litt glad i disse små.

Da de ble såpass at de tålte litt, så ga jeg meg ende over og startet opplæring i Yoda style. Pinneleken og alle andre sånne normale ting hadde de alt lært av Willie, men å bli vasket etter dusjen, å få ordentlig pelsstell av en Yoda, og forstå at jeg er øverst på rangstigen- det gjensto. Så det jobbet vi med. De foretrakk nok Willie, han er jo samme rasen, og det kan jo ikke han eller de noe for.  Lekelyder har de lenge igjen før de lærer, men noen lyder kom da etter hvert. Og så ble de da en del av hverdagen vår her.

De forferdelige fem vokste kjempefort, de var borte og kom tilbake og luktet veterinær (de hadde vel fått sånn vaksine) og da måtte jeg frese litt igjen. IKKE akkurat favorittlukta! Og så gikk det noen uker og de var på ny tur. Det ble rett gøy å springe etter og bli jaget av sånne hårballer. Det kom noen fremmedfolk på besøk, som koste og lekte og fikk kaffe og sånn, og dro igjen. Og så kom de tilbake en gang til noen uker senere og da tok de med seg hver sin pelsball!

HÆ skulle de ikke være her? Var de bare på besøk? Over en ukes tid dro alle utenom hun som heter Lif. Det ble stille i huset. Rett tomt. Men så en liten uke etter det igjen så kom Lovn også tilbake. Det hjalp litt. Lovn er kul. Han har lært seg lyder! Og å tigge ordentlig etter mat.

En dag tok mammamennesket oss alle 5 inn i bilen.  Leah var igjen selvsagt. Der var det laget et svært bur til oss, som gikk nesten over hele lasterommet i pickup bilen og frem inn til henne i førersetet. Med do og greier. Jeg fikk komme dit først, men seriøst!! I BUR med andre! Eller i bur generelt. Hun tullet nå? Men nei da. Det eneste som hente da jeg protesterte var at jeg ble satt i et lite bur på siden av henne i bilen! Og så kjørte hun! Og kjørte og kjørte i en EVIGHET. Og ettehvert var det ikke bare jeg som ble lei, men Bolla også. Jeg hørte henne prøve å komme seg ut i skøytene mellom bura. Jeg bestemte meg også for at nok var nok- prøvde først med høylytt klaging og hyling, men det hjalp ikke. «vi er fremme om en time snille du- hold ut». Jeg prøvde- jeg prøvde virkelig, men det gikk ikke, og med mine fantastiske klør og skarpe tenner klarte jeg å lage et hull i nettingen i buret- og presse en labb gjennom etter hvert, Jeg prøvde å nå det som var på utsiden, men alt jeg oppnådde var latter fra mammamennesket. Men om en labb går gjennom så går vel hode? Jeg klorte og beit og kavet litt til, og fikk minste hodet ut! Jeg prøvde med resten av kroppen- men måneder med kattungemat satte en stopper for det. Så da satt jeg der da- med hode ute og klagde min nød og ventet på å bli satt fri! Og da Bolla i tillegg fant en vei ut og la seg OPPÅ buret mitt, da tok jeg klaginga til et nytt nivå! Dette gikk jeg ikke med på! Da ble det Gremlinslyder og mammamennesket fikk latterkrampe og måtte stoppe bilen. Bolla ble puttet tilbake i buret, og svakheten i skøyten tapet med ducktape. Jeg ble etter mye om og men trykket inn igjen i buret (ene labbe klarte jeg å få ut igjen et lite øyeblikk da) og buret snudd med mitt lille luftehull inn mot sete- så da var ikke det noe gøy lengre heller. Det eneste jeg kunne nå- var å lage lyder. Men det er jeg jo som dere vet flink på.

Vi kjørte riktig nok bare en liten stund til- så var vi framme. På HOTELL! Det liker jeg jo! Sove i senga- drikke av vasken, se ut vindu, masse kos! Og her hadde vi til og med et tre med fugler i utenfor vinduet! Dagen etter dro Bolla og Willie en plass med mammamennesket- mens jeg var onkel og tok meg av de små, som er nesten like store som meg. Og etter en god stund kom de andre tilbake- vi fikk godteri og kos og nye leker og mer godteri. Ny natt i seng og så ble vi jammen meg tatt med ut i bilen igjen. Denne gang ble jeg satt i et annet bur- et større ett med egen do. Og all min klaging til tross, og jeg prøvde virkelig å grave meg ut også- så gikk det ikke nå. Jeg veltet doen min i protest og furtet med høye klagesanger heeele turen hjem.

Vel hjemme var det enda mere nye leker og god mat- før hverdagen igjen innhentet oss og normalen satt inn. Den nye normalen da. Det er mørkere dager, kaldere i huset og mer kos i sofaen med menneskene. Og ENDELIG kom peisen på igjen! Ikke hver kveld- men om jeg maser godt nok- så fyrer de opp. Det må jeg lære de to forferdelige små som er igjen. Men det haster ikke- jeg har jo hele vinteren på meg- tror jeg?  Det, og å drepe fontena står igjen på læreplanen. Jeg har nesten klart det igjen serru! Og du skal alltid lære videre det du selv har lært- det er et Yoda sitat. Let the game begin!

God høst alle kattevenner.

Jeg hater halsbåndet mitt. Altså HATER. Det er klumpete og føles som et lodd om halsen selv om det ikke er så stort. Jeg synes jeg kunne fått et sånn som Bolla har. Det ser mye bedre ut.

MEN jeg får i hvert fall være ute da- når været er fint og halsbåndet på. Og etter en stund så glemmer jeg det jo. Verst i starten. Føler liksom at jeg sjangler litt og mister balansen, og det er ekkelt. SÅ når Bolla springer til menneskene når bånda blir satt sammen og piper- så springer jeg bort og tenker meg nøye om først. Vil jeg virkelig ut? Om jeg ender på ja- så går jeg til døra og venter. Det hender jeg må klage litt om de blir for treige med å komme å sette det på, men som regel så er de nokså kjappe.

Men ute! Hååå der er det mye å finne på å snuse etter. Men jeg tør ikke gå så langt lengre etter at jeg var innesperret i fjor. Går mest sånn rundt huset og litt til. Bolla hun spurter av gårde og leker sprettbolle på plenen. Hun har blitt litt sur i det siste- etter at han derre manne-katten var her igjen. Vil ikke leke, eller la meg herje med henne. Bare spiser og sover.. dustebolle. Så jeg finner andre ting å sysselsette meg med.

Jeg tror jeg nevnte at vi har fått en sånn drikkefontene på badet? Jeg dreper den stadig vekk. Noen dager mer enn andre, og da blir mammamennesket passe fortvilet! «YODA!!!! Nå må du slutte! Det er farlig å dra i ledningen med strøm i!» « YOOODAAAA! Nå er hele badegulvet vått igjen! Kan du ikke bare la være!» Hun prøver allslags greier for at jeg ikke skal få tak i ledningen, men jeg klarer det alltid. Hun ber meg om å slutte, men hvorfor skal jeg det? Den lager lyd, og ledningen dirrer så herlig i munnen, nesten som når jeg holder på en flue som prøver å fly ut før jeg spiser den! Og så er det jo gøy å skvette og grave de 6 literne med vann utover gulvet mens jeg drar med meg toppen på drikkefontena og gjemmer den under vasken eller bak do. Mammamennesket trodde hun hadde klart å få den sklisikker også- med å sette en sånn slingre duk under og å alltid ha full tank, men nei da.

 Jeg heter ikke Yoda for ingenting. Enten gjør du – eller så gjør du ikke. Det finnes ingen mellomting! Har jeg bestemt meg- så har jeg bestemt meg. Blir det ikke suksess i dag- så blir det i morgen. Men vannet smaker bedre når det drikkes fra fontenen da- det skal den ha. Jeg tviler på at NOEN fontene er så bra at den er Devon safe! Eller jo- kanskje de som menneskene bruker- men i den ene der renner jo ikke vann hele tiden, bare når de løfter opp krana. Og så renner vannet fort nedi et hull. Og den andre fontena de har, den de fyller på fra seg selv, den når vi ikke nedi vannet på, og så pleier de å legge på lokk på den. Men jeg klarer å trykke på knappen da- om jeg gidder grave lenge nok! Da hører jeg det renner nedi der! Gjorde det mer før- men det er ikke så gøy når jeg ikke kommer nedi vannet.

Pappamennesket bare flirer når jeg dreper drikkefotena. Han blir liksom ikke sånn sint som mammamennesket han.

Men det var jo egentlig ute og det som skjer der jeg skulle fortelle om. Vi bor jo nokså fint til, med et stort vann ikke så langt fra hagen. Det vannet som er i der kan man ikke drikke- det smaker skikkelig pyton! Men det pleier å trekke seg tilbake av og til, og da blir masse steiner og sjøgress åpent for inspeksjon av undertegnede. Og innimellom sjøgress og steiner er det mye å jakte på kan du tro! Noe heter krabbe, og noe heter kreps, og noe heter anemone- men da må jeg bli våt på labben. Og så er der noen fugler som heter kråker som pleier være med å leke av og til. De står på steinene og liksom fanger krabber og småfisk, og så lurer jeg meg innpå dem! Men de er jo ALDRI alene! Det er jo alltid en annen av dem som sladrer på meg- rett før jeg skal bykse frem å fange! Det er så feigt! Men som sagt tidligere- klarer jeg det ikke i dag- så kanskje i morgen! Der er noen større fugler også- som heter Måker og Måser. Måkene er svarte og hvite og Måsene gråe og hvite. Måkene er størst- men måsene er også så store at de blir for mye mat til at jeg kan klare å spise dem- så jeg lar bare de typene være.

En annen ting som er ute er denne greia som de kaller «geita» som går og gnafser gress. Helt uten mål og mening så ruller den rundt på plenene, frem og tilbake, av og til rundt i ring, av og til rett frem og så til ene eller andre siden og så innimellom parkere den i «stallen» sin. Det er litt underholdning i å se på den, så det pleier jeg og menneskene å gjøre av og til. Eller jeg gjør. Menneskene har en tendens til alltid å ha denne mobilen i en hånd- og ett øye der. Har sagt det før sikkert- hva er det som er så viktig med den der lille skjermen da? Jeg er jo her!

Og ikke bare jeg! Nå skal du høre.

Mammamennesket dro en dag- og var borte mange dager! Meg og pappamennesket koste oss vi, så vi savnet henne ikke så mye Bare litt med tanke på godbiter og sånn. Det er ikke han andre så flink på, enda. Men så kom hun som vanlig tilbake, og hadde med seg en liten sort og hvit sånn som Astor og Bolla! Litt bustete og veldig glad sak- men jeg var skeptisk ja. Freste hardt til ham, for syns skyld og la meg til for å studere. Var dette også en som skulle dra igjen? Eller kunne dette bli en venn? Astor tok imot, purret og slikket, og ville kose- men den lille sorte og hvite- som heter noe så fint som Havstrilens Willie Nelson- (og visstnok er oppkallet etter en som synger) hadde ikke tid. Han ville bare leke!! Og vet dere hva! Han kunne allerede både tunell-leken, teltleken, og å leke med pinne! Han er faktisk helt GAL eller pinne! Han er verre enn meg! Han kan leke med baller, og mus og alt mulig annet! Han var allerede opplært på mye han!! Så ettersom jeg har savnet noen å leke med- Astor orker jo ikke mer, så gadd jeg ikke være så sint på ham så lenge.

Han lille Willie fikk sove med Astor og mammamennesket i to netter før de kom inn til meg og Bolla om natta, og fra da av så var Willie en fullverdig del av familien. Leah liker ham ikke da, men hun liker jo ingen av oss. Bare Astor. Willie er så blid, og har så masse energi at jeg blir rent utslitt. Jeg må være litt forsiktig når vi leker, jeg er jo mye tyngre enn ham – og sterkere tross alt.  Det hender han skriker litt- men jeg tar storebror-rollen alvorlig og passer på så det ikke blir for hard lek. Mammamennesket har forsikret meg om at Willie skal ikke dra noen plass- og det er bra. Jeg liker ham. Veldig.

Vanligvis så pleide jeg å sitte mye sammen med onklene mine ute, men nå har jo Onkel Hårek flyttet. Og Onkel Astor, vet dere, han dro han og!

Onkel Astor, som tok imot meg og slikket meg varm og velkommen- selv om tunga satt fast- da jeg først kom hit. Onkel Astor, som har lært meg alle de beste plassene å ligge, hvordan få menneskene til å sitte i ro, hvordan tigge godbiter, og hvordan badedøra skal åpnes med å klore på velcroen som er festet på døras nedkant. Onkel Astor som har holdt meg varm, som har vært myk, som alltid var bare snill og god og lot meg være meg. Onkel Astor som lot meg ligge med nesa i pelsen hans og tråkke ham på magen nesten hver kveld og kooooooose lenge. Klippen i familien, husets far og den snilleste av alle katter jeg har møtt noen gang.

Onkel Astor var ikke helt seg selv en kveld, det var ikke så mange dager etter at Willie kom og jeg merket ikke noe galt, men så luktet han litt rart i munnen. Jeg sniffet litt ofte- for å se om jeg fant ut hva det var. Og mammamennesket sa det var blod! Hadde han mistet en tann? Bitt seg i tunga? Fått en betennelse? Hva kunne det være? Det kom ikke mer blod, og vi la oss så sov vi i senga sammen som vanlig, jeg sover alltid sammen med Onkel Astor når han er der. Neste morgen kunne mammamennesket se et par dråper blod til, og hun fikk ikke se i munnen hans så hun ba pappamennesket og meg om å følge med. Onkel Astor fikk mer blod i munnen, og da han gikk for å drikke- ble fontenevannet farget. Da kom mammamennesket hjem igjen, og tok med seg Onkel Astor og dro. Og så kom hun hjem igjen, men ikke han. Mammamennesket hadde vært lei seg så jeg, og hun klappet og koste så mye på oss. Jeg tenkte at kanskje Onkel Astor kom hjem senere slik som Hårek?

Et par dager etter det igjen- så dro mammamennesket og Willie. Og da ble jeg urolig og maste på pappamennesket hele dagen! Skulle han og dra og ikke komme tilbake! Jeg lette og ropte og sprang rundt. Jeg klarte ikke å finne roen- selv om pappamennesket klappet og koste. De hadde jo lovet at det skulle han ikke!

Heldigvis kom mammamennesket hjem MED Willie igjen. De hadde bare vært på en liten tur. Puh.  Men Onkel Astor kom ikke med dem. Jeg merker at jeg savner at han er der, jeg savner å ligge sammen med ham om natten, og om kvelden. Jeg savner å dele kurv, og mat. Jeg savner å ha noen å tråkke og kose med. Jeg er ikke så glad som jeg har pleid å være, jeg mangler ham liksom. Og her en kveld så ble savnet så stort at jeg måtte bruke Willie. Jeg lå som vanlig på føttene til mammamennesket. Willie har tatt over Onkel Astor sin plass på fanget av og til, og der lå han nå og sov. Jeg lå der og savnet Astor, snudde meg rundt og boret nesen inn i magen på Willie slik jeg pleide på Onkel Astor. Han er jo ikke så stor at jeg kan tråkke og kose på ham samtidig, så det ble tråkking på teppet under oss, og kosing i pelsen til Willie. Han forsto ikke noe stakkar og slikket og beit meg litt i øret og lurte på hva jeg gjorde, men jeg klarte ikke å løfte hodet mitt fra den gode pels-lukten og godfølelsen, bare lukket øynene og lå der en god stund. Willie sovnet igjen, lot meg ligge der og puste ham på magen.  Da jeg kikket opp på mammamennesket så var det vann på fjeset hennes, og øynene var helt røde. «åhh Yoda, savner du ham også så mye??» sa hun. Hun forsto..

Det er vondt å savne noen så mye, og selv om man har alt man trenger av mat og kos og stell, lekekompiser og fin plass å være- så mangler man noe når noen man er så glad i ikke er der lengre. Jeg lurer på om det er alle de gode følelser og minner man har som fyller seg opp inni oss- og liksom presser hjertet fullt? Det føles litt sånn på en måte- som om hjertet blir for trangt- og halsen litt trang- og hjernen litt trang- så blir det nesten vondt på en måte? Jo – jeg tror det er sånn. Man har så mange gode minner at de ikke får plass på en gang når man tenker på dem man er glad i og savner- og så renner det over liksom. Mammamennesket renner det vann utav øynene på. Det kan ikke jeg- så jeg blir bare tung i kroppen og stille. Og vil ikke være alene. Det er ikke hele tiden, men innimellom. Nesten som om det går frem og tilbake inni meg.

Men nå tror jeg jeg skal gå og drepe drikkefontena igjen.. Det har nå kommet en SVÆR dunk, en tung sak over ledningen og bak fontena- så jeg sliter med å få tak i ledningen. Jeg gir meg ikke enda- skal nok få det til til slutt- men det er mulig at jeg finner en flue istedenfor i dag. De smaker i det minste bedre..

Prrrr fra Yoda!

Det er ikke så lurt. I hvert fall ikke om du tror størrelsen teller. Jeg har kanskje det minste hodet her i flokken, men jeg vet å bruke det!!

Jeg har i vinter jobbet hardt med å oppdra pappamennesket. Han prøver så godt han kan å egentlig ikke være så glad i katter, men jeg trooor jeg har klart å snu ham med min fantastiske personlighet og tilstedeværelse.

Han begynner å bli rett flink. Om jeg for eksempel setter meg foran peisen, og ser hardt på ham- går bort til veen og biter litt og så setter meg i esken min som står foran peisen, så tenner han opp og jeg kan gnuuuuuuure og kose meg i varmen. Og når det slutter å brenne, så er det bare å lage litt lyder eller snu litt søtt på hodet- så kommer han og legger på mer ved.

Og om det blir for varmt (eller det egentlig er for varmt til å fyre opp i første omgang) og han sitter i stolen sin, så er det ganske lett å få ham til å ta på pledd slik at det blir mykt for meg å ligge. Om det ikke legges på pledd- så legger jeg meg hos mammamennesket- for hun er mykere. Og om jeg lager litt lyder, går litt frem og tilbake mellom dem- så legger han teppe på til slutt. Han har nemlig den beste stolen i huset, den med best oversikt over rommet. Så om ikke pappamennesket sitter der så pleier Astor å ligge der. Og da kan jeg jo gnure meg inn i skogkattpels istedenfor.

Jeg har også lært ham å leke sisten. Om jeg sitter på gangen og lager lekelyder, så kommer han og prøver å leke med pinnen, men han er ikke så flink på akkurat det, så etter litt så går han inn på stuen igjen, eller på badet. Da springer jeg etter og tagger ham litt på beinet.. og så springer jeg bort. Og da springer han etter meg, snur og springer og gjemmer seg. Så kan jeg springe og finne ham igjen noen ganger- før jeg ikke gidder mer, og ber ham fyre opp i peisen.

Nok om ham, tilbake til meg og min hverdag.

Onkel Hårek og kompis har flyttet. Og det ble fryktelig stille her. En liten stund. Vi tuslet rundt og kjedet oss litt egentlig.

I desember kom mammamennesket hjem med et bur. Som hun tok inn på rommet der kompis bodde da han kom hit. Og under dørsprekken kunne jeg se beina på to bittesmå katter..

Kom det nye venner til oss? Kunne jeg leke med dem da? Kune disse brukes til noe tro?

Jeg lå og kikket under dørsprekken leeenge, ropte litt, lokket litt og ble litt arg for at jeg ikke klarte å klore opp døren og komme meg inn. Men da mammamennesket kom ut etter en stund, kunne jeg så vidt hilse under dørsprekken. SÅ da måtte jeg jo fortelle disse to nye at jeg var sjef- med mye fresing og litt knurring..første dagen i hvert fall.

Etter en uke åpnet mammamennesket døra så de små kunne komme ut til oss. De sprang ut- og Astor sprang inn for å se om der var noen god mat der. Jeg gikk inn for å lukte litt på hvem disse egentlig var, frese litt og sånn.

Så gikk jeg ut for å se nærmere på disse to små potensielle. De var veldig små- og fullstendig respektløse. De kom springende bort- jeg ba dem fresende om å holde avstand, og da bare snudde de og for videre med halen i været. Den ene var en jente og den andre en gutt. De kom egentlig fra en koloni med katter som bodde inne på fastlandet, men var blitt fanget inn da de var veldig små og hadde bodd hos en fosterfamilie i nesten 3 mnd. Denne familien fikk hjem et annet familiemedlem som var allergisk mot katt til jul, så de trengte en mellomstasjon mens de ble adoptert bort. De kom fra en organisasjon som heter Kellys Håp, og var vaksinerte og chippet og hadde vært på besøk hos veterinær og fått «all clear» stempel.

Den første natta fikk de ikke sove med oss, og dagen etter så dro jentepusen allerede! Det var en familie som ville ha henne med en gang, de hadde nemlig mistet sin gamle og huset var blitt så tomt.

Så da ble det igjen en liten sort og hvit rakker, lykkelig hele dagen, leken hele dagen og med et høyt energinivå- og helt av knapp. Plutselig bare la han seg til å sove.. uten teppe eller peis eller skogkattpels. Raring.

Som vanlig så tar Astor imot alle med åpne armer, Bolla syntes han var kjekk å leke med og vaske på, Leah sukket høyt og ville ut igjen med en gang. Jeg, vel jeg er jo sjef så det sa jeg ifra om så godt jeg kunne en dag og to- så ga jeg opp. Han var jo bare dritsøt, og ville være med på all lek og moro. Og så var han liten så jeg slapp å være redd. Men jeg måtte være forsiktig med ham da, så jeg ikke skadet ham. Han fikk litt vondt av å til likevel og hyyylte høyt så jeg ble redd skremt. Så mye lyd i en liten kropp!

Men det var ikke mange dagene han fikk være med oss før han dro han også, så det var kortvarig lykke. Og plutselig var det jul igjen! Det var flere som savnet en liten venn.

Julepynten kom opp og treet kom inn og ble pyntet, og seint på kvelden kom Onkel Hårek hjem! Åh det var koselig å se ham igjen! Og han syntes det var sååå godt å få komme hjem- og ut! Han sprang ut på ene døren og kom inn den andre minst fire ganger før det ble god natt. Han fikk sove med Siljemennesket og fikk egen do og mat og sånn der, noe vi andre synte var litt urettferdig. Men Onkel Hårek trives faktisk godt alene han, og etter første dagen sammen med oss så vi ham nesten ikke før han dro. Han ville være på rommet sitt, ute i 2 minutter eller på badet i korgen sin. Og jeg som trodde han ville savne oss masse masse og ville være sammen med oss hele tiden når han kom hjem! Jaja. Han om det. Det er han som går glipp av meg. Han var her ikke så mange dager- før han måtte tilbake til byen for Siljemennesket skulle jobbe.

Og så nærmet det seg nytt år. Vi gikk rundt og kjedet oss. Bolla begynte å gnage på ting, og ble litt rar en kveld.. og morgenen etter så fikk hun kramper i kroppen og lagde «au au» lyder, og så ga det seg. SÅ kom det nye kramper, mer lyd og hun begynte å gjemme seg under benken min på badet, inni skap og alle rare plasser mens hun presset på nesten som om hun skulle besje. Hun hadde tydelig vondt og matmor ble helt forfjamset for dette minnet mistenkelig mye om en fødsel sa hun. Og ringte en venn, som tipset henne om at muligens Kompis hadde fått til noe etter han ble kastrert? Matmor regnet uker- og det stemte på en prikk. 10 uker iden han ble kastrat, 9 uker siden han fikk komme å bo sammen med oss igjen. Kunne det være et julemirakel? Det var tidlig på dagen, så matmor ventet og ventet og ventet og prøvde å trøste og hjelpe Bolla så godt hun kunne. Så ca kl 13 så sluttet Bolla å få sånne kramper. Kl 1830 ringte matmor veterinær- og så dro de.

Jeg tenkte stille for meg selv at dette var ikke bra- tenk om ikke heller Bolla kom tilbake? Slik som med Yngvild. Så jeg ble litt urolig, og maste veldig på matfar mens de var borte. Men de kom tilbake seint på kvelden. Bolla sprang ut av buret og rett i matfatet. De hadde tatt røntgen og ultralyd- og funnet bare skitunger. Harpakka besj. Og gass. Bolla hadde hatt kolikk! Om hun ikke ble bedre måtte de tilbake dagen etter, helst før kl 12 (det var jo nyttårsaften dagen etter) Men Bolla virket fin hun. Dagen etter også. Men 1 nyttårsdag fikk hun sånne kramper igjen. Og så gikk de over. 2 nyttårsdag, kom ny runde- ikke så hardt og så sluttet det igjen. Så ingenting. Og så igjen. Alt tørrfor var borte fra nyttårsaften av, hun fikk oljer og utvannet mat (og vi andre også) og alle gikk rundt og var sultne hele tiden føltes det som. Vi er jo vant med fri tilgang på tørrfor. Så matmor syntes det var rart hun ikke bare hadde «lausunger» på alle innen nå. Og hun var litt bekymret for at oss andre også skulle få løs mage.

Så hun ringte veterinær igjen. Som anbefalte smertestillende noen dager- så Bolla ikke skulle få vondt når hun besjet- eller tro hun skulle få vondt og så ikke tørre å gå på do. Så det fikk hun. Og så ble det bestilt kiropraktortime til henne i tilfelle der var en låsning i ryggen som gjorde at hun fikk vondt når hun presset. Det viste seg at hun hadde låsninger både i bekken, korsrygg og et kne bak. Hva slikt kommer av er vanskelig å si, men det kan være et fall under lek, det kan være fra en uheldig bevegelse eller det kan være fra en skade. Bolla hadde vært skeptisk ved starten av behandlingen, men på slutten sov hun nesten- så noe må ha løsnet. Og hun har ikke hatt tilbakefall av kolikk. Hun skal tilbake for oppfølging hos kiropraktoren og så håper vi at hun slipper mer plager.

Matmor truer med at vi ALLE skal til kiropraktor for sjekk en gang i året, for å forebygge skader. Jeg er usikker på om det er en og ide- skal fremmede folk ta på meg så vil jeg først godkjenne vedkommende. Slik som den dommeren den gangen- som var snill og hadde rosa fjørleke og som selv om hun klaget på magen min så følte jeg meg trygg der i armkroken hennes. Godt hun ikke ser magen min nå.. jeg har nok vært litt lite aktiv i vinter. Men det skal bli nå!! Det går mot lysere dager, varmere vær og mammamennesket har begynt å overtale pappamennesket om å lage en kattegård så vi kan gå ut når vi vil. Det har nemlig blitt så mye ørn i lufta rundt her at hun er redd for å slippe oss ut når de ikke kan passe på. Selv om jeg ikke er redd for ørn, det er jo bare en fugl, så ville jo en slik luftegård gjøre at vi kunne gå ut selv når menneskene IKKE er hjemme da! Vi får håpe det blir noe av.

Jeg avslutter med nok et sitat: «fortell alltid videre det du har lært»

Prrr fra Yoda