Endringer- kan være gode

Hvor skal jeg starte?

Nåja, siden sist så har det skjedd litt forskjellig: Det har vært noen dager med fint vær. Meg og Bolla har tuslet rund og fanget mus til Willie som har stått i sele og bånd. Han lå der bare og lukter på gresset han. Og jeg har jobbet i hagen med pappamennesket.

Den hvite hannkatten fanget mammamennesket inn en dag- hun har visst pratet mye med eier av denne katten- og etter at hun fanget den inn så har vi ikke sett den igjen. Det gikk ett rykte om at den hadde «mistet balla» hva nå det betyr.

Men det har jammen meg dukket opp en annen! Han kommer bare av og til, og ikke før det er mørkt ute- og setter seg heeeeeelt tett ved vinduene våre og hyler og skriker! For en dust! Så vi sitter på innsiden og ser på at han styrer på. Willie blir litt stressa da stakkar. Han er jo så full av hormoner. Vi vet ikke hvem denne er eller hvor den hører til, så hvordan vi skal kunne få ham til å slutte å komme vet vi ikke. Det er et problem dette med sånne kranglefanter som går rundt og er sinte. De har sikkert en grunn for det- og det er jo egentlig bare synd på dem- men irriterende er de jo likevel da. Ikke alle katter er så godhjerta som meg. Mulig mammamennesket finner en løsning.

Hun gikk ut om kveldene i sommer- nesten hver kveld- og kom hjem og luktet annen katt. Og sånn små-katt lukt var det også. Og en kveld kom kattepasseren vår med et lite bur. Ut av det buret kom det 4 små!! ALTSÅ HALLO! Jeg ble skikkelig sur- for det var midt i «ligge på fanget å se tv» tiden vår her hjemme. Og så kom alle disse små! Og de freste til oss- frekkingene! Så da freste jeg tilbake- og da sprang de under kjøkkenbenken.

Ikke visste jeg hvorfor de kom, og ikke om de skulle bli her eller bare besøke. Den ene av dem var rett respektløs- hun kom tilbake etter en bitteliten stund, freste tilbake og sprang forbi meg og etter pinnen som menneskene lekte med oss andre med. Men hun var fin, jeg må innrømme det. Virkelig søt. Så jeg klarte ikke være sur på henne så lenge. Det har vært litt kjedelig her i det siste. Jeg prøvde å få dem til å leke med meg, Willie prøvde å få leke med dem han også. Bolla la seg ned og observerte bare. Men vi var nok litt store og skumle. I starten. Det varte ikke lenge så begynte de å bli litt husvarme- og da skulle de dra!

Jeg ble litt lei- men så la jeg meg på fanget og kikket på tv i ro og fred. De var kjekt med besøk.

Ikke lenge etter så flyttet Willie ut i kattehuset. Det står nedenom den store balja som menneskene bader i av og til. Dit var kommet en hokatt som han visstnok skulle «få kose seg med». Han ser mest ut til å kose seg uten henne da. Jeg er der nede og ser på dem av og til. Han sitter i utegården for det meste. Mens hun ligger mye inni huset. Jeg vet ikke hvor lenge han må være der å «kose seg»- det er visst ikke så lett å vite.

De 4 små kom tilbake de sånn av og til i ukene som gikk, og så ble sannelig den lille søte frøkna glemt igjen en kveld! Jeg forsto selvsagt at hun ikke var glemt, hun skulle være her! Og da ble jeg litt glad- men prøvde selvsagt å ikke vise det. Hun bare skled rett inn i flokken, og ligger like mye på pappamennesket som hun andre. Så han er litt kry for det da- og så slipper jeg å gå fult så mye mellom dem begge om kvelden slik at begge får nok kattekos. De liker å ha noen på fanget begge, så nå er det litt flere enn bare meg som liker det tilbake.

Å nå begynner jeg på utdannelsen hennes. Sisten er først, for det er enklest. Jeg springer- og hun etter. Så snur vi. Men midt i den leken så finner hun ut at hun vil gjøre noe helt annet! Leke med en mus- en ball, klatre eller hilse på mennesker. Jeg klarer ikke å bli sint på henne, hun er rett og slett

for søt til det. Maler og tråkker, og er veldig lik Bolla faktisk- bare MYE mer kosete. Heldigvis så MÅ hun ikke ligge på min plass på menneskene. Og hun lar meg til å med kose henne i pelsen- sånn som Astor gjorde. Jeg tror vi kan bli riktig gode venner! Hun har neste forstått dette med å ligge til middag også. Men legging om kvelden har hun ikke forstått enda..

Vi har laget et virkelig fint område i sommer meg og pappamennesket, som han har oppkalt etter meg. «Yoda-cabana» heter det. Jeg vet ikke helt hva Cabana betyr- men tror det må være noe med kos. Vi har jobbet hardt meg og han, og der koooser vi oss masse sammen mellom jobbene!

Og så har vi fått noe som heter fastlandsforbindelse til øya vi bor på. Nordøyvegen heter den, og den gjør visst at menneskene kan reise uten å måtte ta ferga. Jeg lurer på hva det vil bety for oss, og det vil bety noe i det hele tatt? Men at er bra for oss sier de i hvert fall. Vi kan dra når vi vil, og komme oss hjem uten å risikere å bli for sein til ei ferge. «Det blir tryggere for oss, for vi kan nå veterinæren om vi må. Men nå er dere så forsikret at nå blir dere vel ikke skadet …» sier hun derre.. «OG jeg kan komme meg helt hjem når meg og lillegull skal på utstillinger!» Lillegull er denne nye søte tingen det..

Mellom nye venner og nye veier, og nye plasser å kose seg så går livet videre her hos oss. Jeg har kost meg litt ekstra rund- selv om maten står på loftet. Jeg synes ikke selv at jeg spiser så mye, men jeg må innrømme at jeg er litt tyngre i mageregionen. Ikke så bra blir det sagt- for det vil jo gå utover muskler og ledd. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal slanke meg.. Jeg gjør jo ikke noe jeg ikke vil selv liksom.. mulig jeg må begynne å ville gjøre noe mer. Jeg ble med på tur her en dag det var fint vær. Willie blir luftet i bånd av og til, men ofte så blåser det så mye at jeg blir kald- så da gidder jeg ikke være med- blir heller på cabanaen... Men denne dagen var det superfint vær, og jeg ble med helt til vannet på utsiden av haugen bak huset. Det er en riktig fin tur det. Men skog og lyng og Leah som dukket opp og ble med oss. Litt på avstand- for hun har en svær intimsone man helst ikke skal innom. Jeg bryr meg ikke, men Willie vil jo da helst innom å se om det kan være noe han kan kose seg med.

Nåja, en rett fin tur ble det og vi satte oss på berget og tenkte litt mammamennsket mitt og meg mens Willie snuste rundt og tisset overalt. Jeg satt meg som vanlig med frempotene på skoen hennes.

« så heldig du var Yoda, at vi fant deg» sa hun først- og jeg forsto ikke noe. Jeg funnet av dem? Hva mente hun nå? Det var da jeg som valgte dem? « jeg tror ikke du kunne fått et bedre hjem jeg, så sær som du er. Du vet det er ikke alle katter som får hjem som passer dem. Men det burde de få- for da blir det så mye kjekkere for både dem og eigeren. Når kjemien og personligheten ligner liksom. Du er jo en særpeis, og du vet det- og vi liker at du er det for du er så annerledes enn de andre vi har. Litt sånn motvekt som minner oss på at katter faktisk skal få lov å ha litt vilje selv også. At ikke alle bare godtar hva vi gjør med dem, og at vi slett ikke skal utsette dem for alt mulig bare fordi de lar oss. Og så har du så mye personlighet. Du er så tydelig i det du vil kommunisere at vi av og til tror du snakker til oss. Jeg lurer meg på hva du var i ditt forrige liv- om det nå er sånn at vi blir reinkarnert. Jeg liker tanken på det jeg, at man kan få prøve forskjellige typer liv. Man blir klokere da. Jeg tror du må ha vært et meget spesielt menneske om du var ett. Garantert ikke lett å ha med å gjøre- men god på bunn. Skal tro om det betyr at jeg også er en særpeis? Glade i mat er vi i hvert fall begge to! og nå må vi hjem å ha kveldsmat» sa hun. Jeg måtte gruble litt på dette på veg hjem. Vi er jo tross alt «i menneskehånd» oss dyr. Om ikke de passer godt på oss- så har vi det ikke godt. Får vi ikke rent vann hver dag- så må vi drikke gammelt. Tømmer de ikke doen vår- så må vi bruke skitten do. Setter de ikke av tid til oss, så får vi ikke kos. Passer de ikke på at vi har det varmt eller kaldt nok, så må vi bare godta det og? Så jo hun har vel rett, selv om jeg valgte henne- så var jeg jo heldig som fant dem. Men sannelig var de heldige også. Jeg er jo ikke akkurat noe de kan bestille noen plass.

Jeg er jo Yoda, og som jeg sier «Du finner bare det du bringer med deg»

Tygg litt på den dere til neste gang.

Prr fra Yoda og lillegull.