Å mangle noen men likevel ha det bra..

Jeg hater halsbåndet mitt. Altså HATER. Det er klumpete og føles som et lodd om halsen selv om det ikke er så stort. Jeg synes jeg kunne fått et sånn som Bolla har. Det ser mye bedre ut.

MEN jeg får i hvert fall være ute da- når været er fint og halsbåndet på. Og etter en stund så glemmer jeg det jo. Verst i starten. Føler liksom at jeg sjangler litt og mister balansen, og det er ekkelt. SÅ når Bolla springer til menneskene når bånda blir satt sammen og piper- så springer jeg bort og tenker meg nøye om først. Vil jeg virkelig ut? Om jeg ender på ja- så går jeg til døra og venter. Det hender jeg må klage litt om de blir for treige med å komme å sette det på, men som regel så er de nokså kjappe.

Men ute! Hååå der er det mye å finne på å snuse etter. Men jeg tør ikke gå så langt lengre etter at jeg var innesperret i fjor. Går mest sånn rundt huset og litt til. Bolla hun spurter av gårde og leker sprettbolle på plenen. Hun har blitt litt sur i det siste- etter at han derre manne-katten var her igjen. Vil ikke leke, eller la meg herje med henne. Bare spiser og sover.. dustebolle. Så jeg finner andre ting å sysselsette meg med.

Jeg tror jeg nevnte at vi har fått en sånn drikkefontene på badet? Jeg dreper den stadig vekk. Noen dager mer enn andre, og da blir mammamennesket passe fortvilet! «YODA!!!! Nå må du slutte! Det er farlig å dra i ledningen med strøm i!» « YOOODAAAA! Nå er hele badegulvet vått igjen! Kan du ikke bare la være!» Hun prøver allslags greier for at jeg ikke skal få tak i ledningen, men jeg klarer det alltid. Hun ber meg om å slutte, men hvorfor skal jeg det? Den lager lyd, og ledningen dirrer så herlig i munnen, nesten som når jeg holder på en flue som prøver å fly ut før jeg spiser den! Og så er det jo gøy å skvette og grave de 6 literne med vann utover gulvet mens jeg drar med meg toppen på drikkefontena og gjemmer den under vasken eller bak do. Mammamennesket trodde hun hadde klart å få den sklisikker også- med å sette en sånn slingre duk under og å alltid ha full tank, men nei da.

 Jeg heter ikke Yoda for ingenting. Enten gjør du – eller så gjør du ikke. Det finnes ingen mellomting! Har jeg bestemt meg- så har jeg bestemt meg. Blir det ikke suksess i dag- så blir det i morgen. Men vannet smaker bedre når det drikkes fra fontenen da- det skal den ha. Jeg tviler på at NOEN fontene er så bra at den er Devon safe! Eller jo- kanskje de som menneskene bruker- men i den ene der renner jo ikke vann hele tiden, bare når de løfter opp krana. Og så renner vannet fort nedi et hull. Og den andre fontena de har, den de fyller på fra seg selv, den når vi ikke nedi vannet på, og så pleier de å legge på lokk på den. Men jeg klarer å trykke på knappen da- om jeg gidder grave lenge nok! Da hører jeg det renner nedi der! Gjorde det mer før- men det er ikke så gøy når jeg ikke kommer nedi vannet.

Pappamennesket bare flirer når jeg dreper drikkefotena. Han blir liksom ikke sånn sint som mammamennesket han.

Men det var jo egentlig ute og det som skjer der jeg skulle fortelle om. Vi bor jo nokså fint til, med et stort vann ikke så langt fra hagen. Det vannet som er i der kan man ikke drikke- det smaker skikkelig pyton! Men det pleier å trekke seg tilbake av og til, og da blir masse steiner og sjøgress åpent for inspeksjon av undertegnede. Og innimellom sjøgress og steiner er det mye å jakte på kan du tro! Noe heter krabbe, og noe heter kreps, og noe heter anemone- men da må jeg bli våt på labben. Og så er der noen fugler som heter kråker som pleier være med å leke av og til. De står på steinene og liksom fanger krabber og småfisk, og så lurer jeg meg innpå dem! Men de er jo ALDRI alene! Det er jo alltid en annen av dem som sladrer på meg- rett før jeg skal bykse frem å fange! Det er så feigt! Men som sagt tidligere- klarer jeg det ikke i dag- så kanskje i morgen! Der er noen større fugler også- som heter Måker og Måser. Måkene er svarte og hvite og Måsene gråe og hvite. Måkene er størst- men måsene er også så store at de blir for mye mat til at jeg kan klare å spise dem- så jeg lar bare de typene være.

En annen ting som er ute er denne greia som de kaller «geita» som går og gnafser gress. Helt uten mål og mening så ruller den rundt på plenene, frem og tilbake, av og til rundt i ring, av og til rett frem og så til ene eller andre siden og så innimellom parkere den i «stallen» sin. Det er litt underholdning i å se på den, så det pleier jeg og menneskene å gjøre av og til. Eller jeg gjør. Menneskene har en tendens til alltid å ha denne mobilen i en hånd- og ett øye der. Har sagt det før sikkert- hva er det som er så viktig med den der lille skjermen da? Jeg er jo her!

Og ikke bare jeg! Nå skal du høre.

Mammamennesket dro en dag- og var borte mange dager! Meg og pappamennesket koste oss vi, så vi savnet henne ikke så mye Bare litt med tanke på godbiter og sånn. Det er ikke han andre så flink på, enda. Men så kom hun som vanlig tilbake, og hadde med seg en liten sort og hvit sånn som Astor og Bolla! Litt bustete og veldig glad sak- men jeg var skeptisk ja. Freste hardt til ham, for syns skyld og la meg til for å studere. Var dette også en som skulle dra igjen? Eller kunne dette bli en venn? Astor tok imot, purret og slikket, og ville kose- men den lille sorte og hvite- som heter noe så fint som Havstrilens Willie Nelson- (og visstnok er oppkallet etter en som synger) hadde ikke tid. Han ville bare leke!! Og vet dere hva! Han kunne allerede både tunell-leken, teltleken, og å leke med pinne! Han er faktisk helt GAL eller pinne! Han er verre enn meg! Han kan leke med baller, og mus og alt mulig annet! Han var allerede opplært på mye han!! Så ettersom jeg har savnet noen å leke med- Astor orker jo ikke mer, så gadd jeg ikke være så sint på ham så lenge.

Han lille Willie fikk sove med Astor og mammamennesket i to netter før de kom inn til meg og Bolla om natta, og fra da av så var Willie en fullverdig del av familien. Leah liker ham ikke da, men hun liker jo ingen av oss. Bare Astor. Willie er så blid, og har så masse energi at jeg blir rent utslitt. Jeg må være litt forsiktig når vi leker, jeg er jo mye tyngre enn ham – og sterkere tross alt.  Det hender han skriker litt- men jeg tar storebror-rollen alvorlig og passer på så det ikke blir for hard lek. Mammamennesket har forsikret meg om at Willie skal ikke dra noen plass- og det er bra. Jeg liker ham. Veldig.

Vanligvis så pleide jeg å sitte mye sammen med onklene mine ute, men nå har jo Onkel Hårek flyttet. Og Onkel Astor, vet dere, han dro han og!

Onkel Astor, som tok imot meg og slikket meg varm og velkommen- selv om tunga satt fast- da jeg først kom hit. Onkel Astor, som har lært meg alle de beste plassene å ligge, hvordan få menneskene til å sitte i ro, hvordan tigge godbiter, og hvordan badedøra skal åpnes med å klore på velcroen som er festet på døras nedkant. Onkel Astor som har holdt meg varm, som har vært myk, som alltid var bare snill og god og lot meg være meg. Onkel Astor som lot meg ligge med nesa i pelsen hans og tråkke ham på magen nesten hver kveld og kooooooose lenge. Klippen i familien, husets far og den snilleste av alle katter jeg har møtt noen gang.

Onkel Astor var ikke helt seg selv en kveld, det var ikke så mange dager etter at Willie kom og jeg merket ikke noe galt, men så luktet han litt rart i munnen. Jeg sniffet litt ofte- for å se om jeg fant ut hva det var. Og mammamennesket sa det var blod! Hadde han mistet en tann? Bitt seg i tunga? Fått en betennelse? Hva kunne det være? Det kom ikke mer blod, og vi la oss så sov vi i senga sammen som vanlig, jeg sover alltid sammen med Onkel Astor når han er der. Neste morgen kunne mammamennesket se et par dråper blod til, og hun fikk ikke se i munnen hans så hun ba pappamennesket og meg om å følge med. Onkel Astor fikk mer blod i munnen, og da han gikk for å drikke- ble fontenevannet farget. Da kom mammamennesket hjem igjen, og tok med seg Onkel Astor og dro. Og så kom hun hjem igjen, men ikke han. Mammamennesket hadde vært lei seg så jeg, og hun klappet og koste så mye på oss. Jeg tenkte at kanskje Onkel Astor kom hjem senere slik som Hårek?

Et par dager etter det igjen- så dro mammamennesket og Willie. Og da ble jeg urolig og maste på pappamennesket hele dagen! Skulle han og dra og ikke komme tilbake! Jeg lette og ropte og sprang rundt. Jeg klarte ikke å finne roen- selv om pappamennesket klappet og koste. De hadde jo lovet at det skulle han ikke!

Heldigvis kom mammamennesket hjem MED Willie igjen. De hadde bare vært på en liten tur. Puh.  Men Onkel Astor kom ikke med dem. Jeg merker at jeg savner at han er der, jeg savner å ligge sammen med ham om natten, og om kvelden. Jeg savner å dele kurv, og mat. Jeg savner å ha noen å tråkke og kose med. Jeg er ikke så glad som jeg har pleid å være, jeg mangler ham liksom. Og her en kveld så ble savnet så stort at jeg måtte bruke Willie. Jeg lå som vanlig på føttene til mammamennesket. Willie har tatt over Onkel Astor sin plass på fanget av og til, og der lå han nå og sov. Jeg lå der og savnet Astor, snudde meg rundt og boret nesen inn i magen på Willie slik jeg pleide på Onkel Astor. Han er jo ikke så stor at jeg kan tråkke og kose på ham samtidig, så det ble tråkking på teppet under oss, og kosing i pelsen til Willie. Han forsto ikke noe stakkar og slikket og beit meg litt i øret og lurte på hva jeg gjorde, men jeg klarte ikke å løfte hodet mitt fra den gode pels-lukten og godfølelsen, bare lukket øynene og lå der en god stund. Willie sovnet igjen, lot meg ligge der og puste ham på magen.  Da jeg kikket opp på mammamennesket så var det vann på fjeset hennes, og øynene var helt røde. «åhh Yoda, savner du ham også så mye??» sa hun. Hun forsto..

Det er vondt å savne noen så mye, og selv om man har alt man trenger av mat og kos og stell, lekekompiser og fin plass å være- så mangler man noe når noen man er så glad i ikke er der lengre. Jeg lurer på om det er alle de gode følelser og minner man har som fyller seg opp inni oss- og liksom presser hjertet fullt? Det føles litt sånn på en måte- som om hjertet blir for trangt- og halsen litt trang- og hjernen litt trang- så blir det nesten vondt på en måte? Jo – jeg tror det er sånn. Man har så mange gode minner at de ikke får plass på en gang når man tenker på dem man er glad i og savner- og så renner det over liksom. Mammamennesket renner det vann utav øynene på. Det kan ikke jeg- så jeg blir bare tung i kroppen og stille. Og vil ikke være alene. Det er ikke hele tiden, men innimellom. Nesten som om det går frem og tilbake inni meg.

Men nå tror jeg jeg skal gå og drepe drikkefontena igjen.. Det har nå kommet en SVÆR dunk, en tung sak over ledningen og bak fontena- så jeg sliter med å få tak i ledningen. Jeg gir meg ikke enda- skal nok få det til til slutt- men det er mulig at jeg finner en flue istedenfor i dag. De smaker i det minste bedre..

Prrrr fra Yoda!